| dc.description.abstract | Hensikt:
Hensikten med denne studien var å beskrive hvordan kontaktsykepleieren gjennomførte vurderingen av sykepleiestudentene i praksisstudier og hvordan de opplevde sitt ansvar for vurderingen.
Forskningsspørsmål:
1. Hvilke rutiner har kontaktsykepleieren for vurdering
2. Hvilken kompetanse vektlegges i vurderingen
3. Hvordan opplever kontaktsykepleieren sitt ansvar for studentvurdering
4. Hva oppleves som den største utfordringen i vurderingen
Innen sykepleierutdanningen har vurdering i praksisstudier som mål å gi studenten informasjon om studiefremgang (formativ vurdering) samt sikre at studenten har tilegnet seg den profesjonelle kompetansen (summativ vurdering) som Rammeplan for 3-årig sykepleierutdanning krever. Vurderingsprosessen karakteriseres av en prosess der normalt inkluderer identifikasjon av relevante standarder, en undersøkelse av hvordan den som skal vurderes handler i forhold til disse standarder og en tolkning av resultatene. Anlegger man et rettferdighetsperspektiv på vurdering, er det viktig å la de som har interesser i en vurderingsprosess delta aktivt i avgjørelser når det gjelder praksissituasjonen.
Metode:
Studien har et kvalitativt, eksplorerende design. Tretten kontaktsykepleiere fra praksisfeltet innen sykehus, hjemmesykepleie og psykisk helsevern ble intervjuet i to fokusgrupper, to ganger i hver gruppe. Data er analysert ved hjelp av latent innholdsanalyse.
Funn:
Vurderingen startet for kontaktsykepleierne fra sykehus med en summativ vurdering. Vurderingen medførte at studentene ble delt i to grupper, de dyktige og de svake. Kontaktsykepleierne hadde ulike vurderingsrutiner alt etter om studenten var dyktig eller svak. De beskrev utfordringene i vurderingen knyttet til mangel på tid, arbeidsdagens organisering, vanskeligheter med å tolke og forstå målene, og det å vurdere en student til ikke bestått. De opplevde et stort ansvar for at vurderingen skulle være rettferdig, hvilket ble spesielt vanskelig i relasjon til det å vurdere studenten til ikke bestått. Da ble fokus først endret fra å være rettet mot studentens manglende kompetanse til å være rettet mot deres kompetanse som veileder. Kontaktsykepleieren søkte etter feil og mangler hos seg selv, som årsak til studentens manglende måloppnåelse. Deretter fokuserte de sterkt på dokumentasjon av studentenes manglende kunnskap og kompetanse. På sykehuset hadde flere kontaktsykepleiere erfaring med å vurdere studenten til ikke bestått, mens ingen av kontaktsykepleierne i hjemmesykepleien eller psykisk helsevern hadde denne erfaringen. Opplevelsen av ensomhet i forhold til vurdering ble tydelig beskrevet. Kontaktsykepleierne kunne opplevde at deres egen vurdering og lærerens vurdering av studenten var ulike. Denne ulikheten opplevde de som mistillit til deres egen vurdering og kompetanse. Funnene viste at det fantes læringsbarrierer i praksisstudiene så som mangel på refleksjon og feedback.Konklusjon: Veiledning og den formative vurderingen er tett knyttet sammen. Kvaliteten på vurderingen er dermed tett knyttet til kvaliteten på veiledningen. For å ivareta studentens rett til kontinuerlig veiledning og vurdering er det nødvendig med veilednings- og vurderingskompetanse samt frigjort tid for kontaktsykepleierne. En annen forutsetning for sikre å valid og rettferdig vurdering er at studentene har optimale læringsbetingelser i forhold til praksisstudienes målsetting.
Nøkkelord:
Vurdering, evaluering, skikkethet, formativ, summativ, kontaktsykepleier, sykepleierstudent, praksisstudier, ansvar, utdanning, sykepleie
SAMMENDRAG PÅ ENGELSK
Assessment in clinical practice - The experiences of clinical nurse supervisors
The aim of this study was to describe how clinical nurse supervisor executed their assessment of student nurses during their clinical practice and how they experienced their responsibility for this assessment.
Research questions:
1. Which routines do clinical nurse supervisors have for assessment
2. What type of competence was the focus when assessing the student
3. How do clinical nurse supervisor experience their responsibility for the assessment
4. What do they regard as the largest challenge during assessment
In accordance with the curriculum for the three year nurses training, the principle aim of the assessment during the students clinical practice is to give them progress feedback (formative assessment) and ensure that the student have achieved professional competence (summative assessment). The assessment process is characterized as a process, which normally includes the identification of relevant standards, an investigation of how those who being assessed behaves and act according to those standards and an interpretation of the results. In accordance with principles to safeguard fair assessment, it is important to permit those involved in this process to take an active part regarding clinical studies.
Method: This study has a qualitative, explorative design. Thirteen clinical nurse supervisors from the clinical field within hospitals, home-care nursing and psychiatric health care were interviewed in two focus groups, each group twice. The data were analysed using latent content analysis.
Findings: Assessment commenced for the supervisors in the hospital with a summative assessment. This assessment resulted in the division of the student in two groups, the competent and less competent. The clinical nurse supervisor had different assessment routines according to the level of competence of the students. The described challenges related to lack of routines, the way their daily work was organized, difficulties in interpreting and understanding of the learning outcome and the assessment of students who had failed. Consequently the focus then was moved from the students lacking competence towards their own competence as supervisor. The clinical nurse supervisor searched for lack of competence in their own behaviour as a reason for the students not reaching their learning goals. Thereafter they focused strongly on documenting the students lacking knowledge and competence. It was only the clinical nurse supervisors from the hospital who had experienced to fail students. The feeling of loneliness during the assessment was clearly expressed. The clinical nurse supervisors could experience that their own assessment of the student and that of the teachers were different. These differences were experienced by the nurse as lack of confidence of their own assessment and competence. The findings showed that there existed learning barriers in clinical practice studies exemplified as lack of reflection and feedback.Conclusion: Supervision and formative assessment are closely connected. The quality of assessment is therefore related to the quality of the supervision. In order to comply with the rights of the students for continuous supervision and assessment the clinical nurse supervisor must have kompetence in supervision and assessment in addition to scheduled time for this work. A core principle for valid and fair assessment is that the students must have optimal learning conditions in relation to the goals and standards of their clinical studies.
Key words:
Assessment, evaluation, formative, summative, clinical nurse supervisor, preceptor, clinical studies, nurse student, responsibility, suitability, nursing education, nursing | nor |