Kvinners erfaringer med å bli innlagt på sykehus i svangerskapet : en kvalitativ studie

Abstract

Dette er en kvalitativ studie som belyser kvinners opplevelser når de blir lagt inn på sykehuset fordi det har oppstått uforutsette komplikasjoner i svangerskapet. Alle kvinnene i undersøkelsen har født før utgangen av 34. svangerskapsuke. Intervju er brukt som metode, og analysemateriale har vært tekst. Hensikten med undersøkelsen har vært å forstå kvinnenes erfaringer, slik at forholdene i helsetjenestetilbudet kan legges best mulig til rette for denne pasientkategorien. Det er foretatt både en deduktiv og en induktiv analyse av teksten.

Den pasientkategorien som kvinnene i undersøkelsen utgjør, befinner seg i et skjæringspunkt mellom moderne høyteknologisk medisin og behovet for omsorg. Det etablerte tilbudet tar primært hensyn til det medisinske utkommet, og i mindre grad hensyn til den enkelte pasients behov for anerkjennelse og respekt. I oppgaven diskuteres det hvorvidt fosteret skal ses på som en adskilt person fra moren, eller om mor og det ufødte barnet utgjør en sammenfallende enhet. Den tilknytningen til det ufødte barnet respondentene beskriver, stemmer i liten grad med det som finnes i eksisterende litteratur på området.

Tolkningen av funnene i oppgaven er i hovedsak belyst i forhold til teorier hos Kari Martinsen og Knud E. Løgstrup. Kvinnene i undersøkelsen viser et behov for å bli tatt med i diskusjonene omkring behandlingstilbudet. Det er ingen av respondentene som beskriver samtale og informasjon i forhold til planlegging av behandlingen satt i system. I intervjuene med kvinnene er det de daglige gjøremål det viser seg at de er mest opptatt av.

Tiden har ulike dimensjoner for kvinnene og deres omsorgsgivere, kvinnene kan oppleve at de har god tid, mens omsorgsgiverne har det svært travelt. Tiden er en viktig faktor med hensyn til svangerskapets varighet, og kvinner opplever tap av tid som gravid når de føder prematurt. Usikkerhet i forhold til tidsperspektivet fører til mangel på kontroll over egen situasjon. Tid i forhold til travelt helsepersonell blir beskrevet som lite tilfredsstillende.

This is a qualitative study analyzing women`s experience when hospitalised during pregnancy, due to unexpected complications. All the women in this project gave birth before 34 weeks of gestation. The method used in the project was interviewing, and the material analysed was a written text. The purpose of the project was to understand the women`s experiences, in order to to promote better health care service. The text has been analysed both deductively and inductively.

The women interviewed in this project, all find themselves squeezed between modern medical high-technology and the need for care. It is primarily the medical outcome which is the focus of the caregivers, and less the need of each patient to be rcognised as a human being. Medical technology is necessary for the survival of the foetuses. Women in this project relate that they somtimes feel as no more than a container for the unborn baby, and that they do not feel recognised.

Attachments to the unborn child presented in the literature, does not correspond with the stories the mothers tell about their attachment with the child before birth.

The findings in this project are analyzed inspired of the writings by Kari Martinsen and Knud E. Løgstrup. None of the women had been invited to a dialogue or information meeting with the hospital staff to discuss their condition. The women described the daily duties as the most important tasks during the hospital stay.

Time as a phenomenon seems to play an important role in their life in the hospital. Time has different dimensions for the women and the care givers, time is important in the duration of the pregnancy, and women experince a loss of time beeing pregnant when this time is cut off by an early delivery. Uncertainty about the dimension of time, leeds to lack of control. Time in relation to staff members is described as not sufficient enough.