Pårørendegrupper ledet av psykiatrisk sykepleier

Abstract

Bakgrunn: Sett i et historisk perspektiv har psykiatrien som vitenskapelig disiplin kun vært opptatt av den psykiske lidelsen som fenomen. Familien og pårørende har langt på vei vært definert som årsaksfaktorer til lidelsen. Imidlertid har nedbygging av institusjonsplasser i psykiatrien ført til at den omsorg som lå til institusjonene ble flyttet ut til pårørende. Pårørende på sin side opplever seg ikke kvalifisert for dette omsorgsansvaret. Psykiatrien har innsett at den må ha et tilbud til pårørende for å bøte på de helsepolitiske endringer som fant sted på 70 - 80-tallet. I løpet av de siste fem år har det i Norge kun blitt opprettet noen få "pårørendegrupper"

Studiens hensikt: Studiens hensikt har vært å finne ut om "pårørendegruppen" er et tilbud som gjør pårørende til psykiatriske pasienter mer rustet til, i samhandling med pasienten, å mestre hverdagen. Også (n=12) psykiatriske sykepleiere som ledere av pårørendegrupper ble intervjuet om sine opplevelser.

Metode: Som metode for å skaffe kunnskap om dette fenomenet har det vært brukt kvalitativt intervju. Intervjuene omfatter både pårørende som deltakere i pårørendegrupper, og psykiatriske sykepleiere som leder av gruppene.

Kommentar og diskusjon: Studiens datamateriale gir sterke føringer om at pårørendeerfaringer må settes i fokus. Pårørendeerfaringer tvinger seg frem som premissleverandør innafor psykiatrisk behandling. Pårørende til psykiatriske pasienter er en underprioritert gruppe.

Studien viser også til at pårørendes forventninger til "pårørendegruppen" innfris. En bør derfor i fremtiden satse på å etablere flere pårørendegrupper og seminarer. Vider bør det legges vekt på opplæring/veiledning for personalet som skal lede pårørendegrupper.

Objectives: The purpose of this study was to find out if "groups for relatives" is a type of service that the relatives find helpful for themselves and for interactions with and mastery of everyday life with a family member suffering from a severe mental illness.

Background: From an historical point of view psychiatry as a scientific discipline has mostly been interested in the psychiatric illness. The family and relatives have largely been interesting as one of the causal factors in explaining the illness. The downscaling of the psychiatric institutions in the last decades has cancel that nursing care, before provided in institutions, is now expected to be compensated for by the relatives. Professionals within the psychiatric system have slowly come to recognize that they have to offer the relatives help focusing on their particular problems and needs. During the last five years (1992-1997) there has been an increase in the number of "relatives groups" in Norway.

Subjects and Method: The study has a qualitative design with in-depths interviews. The respondents were primary relatives of people with severe mental disorder. They were either interviewed alone (n=14) or as a group (one relatives group). Also psychiatric nurse specialists (n=12) who themselves are in cange of groups were interviewed about their experiences.

Results and Discussion: The findings from the interviews with the different participants and leaders suggests that the relatives experiences had not been seen or taken seriously before they entered a group. The relatives expectations to such groups were satisfactory met, and the experience of meeting others with the same problems were found most helpful. The relatives experiences are greatly underestimated in the psychiatric health care system. Their experiences and input could prove great value in shaping psychiatric health care policy. Based on the study I suggest that groups for relatives is a service that ought to be used more frequently. To be able to do so one must educate to train and supervise leaders for this purpose.