Abstract
Hensikt: Studiens hensikt er å få kunnskaper om hvordan det satses på kompetanseutvikling innen hjemmebasert pleie og omsorgstjenester i en tid med stadig endringer innen helsevesenet.
Teori: Kompetanseutvikling plasseres som et sentralt fenomen i Kim`s praksisdomene. Fagermoen`s modell for sykepleierkompetanse benyttes for å belyse områder for kompetanseutvikling. Opplæring belyses ut fra relevant teori/ litteratur. Ledernes ansvar for opplæring og kompetanseutvikling belyses ut fra funksjonsbeskrivelse for ledere innen sykepleietjenesten og opplæringsansvar generelt.
Metode: I studien er det benyttet et beskrivende design. Den empiriske delen består av en spørreundersøkelse blant lederne innen pleie og omsorgstjenesten i kommunene i Rogaland. Utvalget er 143 ledere på ulike nivå. Svarprosenten er på 57 %. SPSS statistikkprogram er brukt for å analysere svarene på de lukkede spørsmålene. Svarene på de åpne spørsmålene er tematisert i hovedgrupper og undergrupper og kvantifisert.
Funn: Studien synes å avdekke et potensiale for økt bruk av nære opplæringsformer innen kompetanseutvikling. Respondentene beskriver et sammensatt opplæringsansvar, men mangel på tid og/ eller penger innvirker på mulighetene for å tilrettelegge og å prioritere kompetanseutvikling. . Respondentene er bare delvis tilfreds med dagens tilrettelegging for kompetanseutvikling. Kartlegging av behov og opplæringsplaner synes ikke å være spesielt utbredt aktiviteter. Tendensene i funnene tilsier at sonelederne bør ha medansvar for budsjettarbeid i samsvar med ansvar for opplæring og kompetanseutvikling. Respondentenes syn på behovet for kompetanseutvikling avspeiler noen tema som samsvarer med skisserte endringer innen hjemmebaserte pleie og omsorgstjenester. De synes derimot ikke å ha framtidsvisjoner som tydelig markerer behovet for ny kompetanse i samsvar med forventa endringer i arbeidssituasjonen.