Sykepleierens funksjon og akutte smerter hos ryggmargsskadde : en teoretisk klargjøring og empirisk kartlegging av sykepleieres funksjon ved lindring av akutte smerter hos pasienter med ryggmargsskade

Abstract

Hensikten med studien er å få kunnskap om sykepleiernes kliniske praksis med hensyn til smertelindring for pasienter med skade på ryggmargen i den akutte fasen. I første del av studien klargjøres teoretisk sykepleiernes funksjon og ansvar med smertelindring hos pasienter med ryggmargsskade i den akutte fasen. I den empiriske delen av studien kartlegges sykepleiernes funksjon og ansvar ved lindring av akutte smerter hos pasienter med ryggmargsskade. Studiens teoretiske rammeverk baseres på Kim's typologi om fire domener (1987). Sykepleiernes selvstendige funksjon og assistentfunksjon når det gjelder smertelindring klargjøres ut fra V. Henderson's teori. Ansvarsfordelingen mellom sykepleiere og leger på området smertelindring belyses ut fra lover og regler. En oversikt over nyere smertefysiologi presenteres og det redegjøres for smerter og behandling av disse hos ryggmargsskadde.

Den empiriske delen av studien har et deskriptivt design. Utvalget bestod av 33 sykepleiere fra en postoperativ nevrokirurgisk avdeling og utgjør 89.2% av hele populasjonen (n=37). Sykepleierne samlet data om smerteintensitet, smertestillende medikamenter og effekt av smertelindringen ved hjelp av et registreringsskjema hos 21 pasienter med ryggmargsskade. De typiske sykepleierne ved denne nevrokirurgiske postoperative avdelingen var kvinner uten spesialutdanning i intensivsykepleie, mellom 25 og 35 år, og ansatt i 4 år eller mindre. Pasientkategorien bestod av 17 pasienter med tetraplegi og 4 med paraplegi (n=21). Gjennomsnittsalderen var 46.3 år (fra 20 til 79). De yngre var mest utsatt for trafikkulykker, de eldre for ulike typer fritidsulykker.

Resultatene synes å vise at sykepleierne vurderte den gjennomsnittlige smerteintensiteten som lav (VAS < 2) og smertelindringseffekten som meget god. Den vanligste smertelindrende behandlingen pasientene fikk var tradisjonelle ikke opioide og opioide analgetika kombinert med anksiolytika. Nyere alternative smertelindrende medikamenter som antidepressiva og antiepileptika ble ikke benyttet hos disse 21 pasientene. Sykepleierne synes ikke å følge opp legenes forordninger av Paracet og Paralgin forte til faste tider, men synes heller å gi medikamentene ved behov. Ansvarsfordelingen mellom sykepleierne og legene ved avelingen når det gjelder å gi smertestillende medikamenter ble regulert ved en skriftlig delegering til sykepleierne, basert på lovverket. Det betydde at sykepleierne i tillegg til å ha ansvar for smertevurdering og evaluering av virkning og bivirkning av de smertestillende medikamentene, også hadde ansvar for valg av type medikament innenfor visse delegerte rammer. Ved tvil om pasientene fikk god nok smertelindring ble lege konsultert. Sykepleierne synes å formidle sin tvil og forvente respons i form av nye forordninger fra lege, heller enn å tilstrebe dialog og aktiv deltagelse i nye beslutninger.

Videre studier anbefales.

The purpose of the study is to gain knowledge regarding the clinical practice of nurses working with the management of acute pain in patients with spinal cord injuries. The first part of the study presents a theoretical background on the nurses' function and responsibility in the management of acute pain in patients with spinal cord injuries. The theoretical framework of this study is based on Kim's typology of four domains (1987). The analysis of the independent and assisting nursing functions in pain management, is based on V. Henderson's theory. The division of responsibility between hospital nurses and doctors in pain management is analysed in accordance with Norwegian laws and regulations. An overview of the most updated pain physiology concerning pain management is also described.

The second part of the study is an empirical study based on exploring the nurses' function and responsibility in acute pain management in patients with spinal cord injuries in the acute phase of their injury. A descriptive design was utilized. The sample consisted of 33 nurses from a postoperative neurosurgical ward, representing 89.2 % of the nursing ward population (n=37). The nurses collected data on pain intensity, analgesics and the effect of pain management in 21 patients with spinal cord injuries using a registration form. The representative nurses in this ward were female without speciality training in intensive care nursing, 25 to 35 years old and employed for 4 years or less. The patient sample (n=21) consisted of 17 tetraplegia patients and 4 paraplegia patients. The average age was 46.3 years (range 20 to 79). The younger patients were mostly victims of traffic accidents, whereas the older patients had experienced accidents in leisure time.

The results indicated that the nurses assessed average patient pain intensity as being low (VAS < 2) and the effects of pain management as being very good. The most common pain treatment patients received was non-opioide and opioide analgesics combined with anxiolytica. Newer alternative analgesics, such as antidepressants and anticonvulsants, were not used at all in the patient sample. The nurses did not seem to follow up the doctors' prescription of Paracetamol and Paralgin forte at fixed hours. Instead these medications where administrated when perceived needed by the nurses. The division of responsibility between the nurses and the doctors on this ward, in regards to the administration of pain medication, was based on national legislation with written delegation to the nurses. This meant that the nurses were responsible for the assessment of pain, the evaluation of the effects and the side effects of the analgesics, and were also responsible for the choice of analgesic type within the delegated written prescription. When doubt was raised concerning the effectiveness of specific pain management, doctors were consulted. Here nurses expected revised prescriptions from the doctors instead of opportunities for open dialogue and active participation in making new decisions. Further studies are recommended.