Abstract
Hensikten med studien er å belyse kjærlighetsbegrepets betydning i sykepleien. Jeg vil se på hva kjærlighetsbegrepet står for innholdsmessig, hvilke implikasjoner det får for som handlingsgrunnlag for sykepleieren og kvalitetsmessige konsekvenser for vår pasientomsorg.
Teoretisk forankring. Kjærlighetsbegrepet belyses ut fra ulike innfallsvinkler; fra filosofi, sykepleieteori og teologi. Hovedkilder er den tyske filosofen Max Scheler, den norske filosofen Arne Johan Vetlesen og de to sykepleieteoretikerne Kari Martinsen og Katie Eriksson. Den danske teolog Troels Nørager og hans analyse av forholdet mellom hjerte og psyke trekkes inn i drøftingen.
Metode. På bakgrunn av problemstillingen anvendes hermeneutisk metode. Jeg har valgt å se på kjærlighetsbegrepet slik det er utlagt av ulike personer. Den mening som fremkommer i deres tekster drøftes og blir forsøkt plassert inn i sykepleiens grunnforutsetninger.
Resultater. Kjærlighet er nedlagt i mennesket/sykepleier som den høyeste verdi. Respekt, egenkjærlighet, nestekjærlighet og empati er underlagt denne verdien. Verdien kjærlighet har mulighet for å kunne farve følelser som underlegges denne, slik som inderlighet og barm-hjertighet. Kjærlighet som verdi har sitt senter i hjertet, som er menneskets reelle fysiske og metafysiske sentrum. Ut fra dette sentrum har sykepleier mulighet til å kunne gjøre bruk av kjærlighetsprosessen til å se, høre, og å handle. Omsorgskvaliteter som kan følge av at sykepleier handler ut fra verdien kjærlighet er inderlighet og barmhjertighet.
Konklusjon. Kjærlighet er en grunnleggende verdi i sykepleien. Med kjærlighet som ontologisk grunnposisjon har den enkelte sykepleier, sykepleiefaget og sykepleiedisiplinen et perspektiv som har store konsekvenser for kvaliteten på pasientomsorgen.
Aim. My purpose is to throw light on the role of the concept of love in nursing, by looking at the meaning and content of the term, its implications as a basis for the nurse's actions and its qualitative consequences for our care of patients.
Theoretical basis. Love as a concept is considered from different angles of approach: philosophy, nursing theory and theology. The main sources are the German philosopher Max Scheler, the Norwegian philosopher Arne Johan Vetlesen and the nursing theorists Kari Martinsen and Katie Eriksson. The Danish theologian Troels Nørager and his analysis of the relationship between the heart and the psyche are also brought into the discussion.
Method. On the basis of the research questions the hermeneutical method is used to study different definitions of the concept of love . The meanings which emerge from the texts are discussed and an attempt is made to place them within the basic framework of nursing.
Results. Love is embedded in the human being/nurse as the highest value. Respect, self-love, neighbourly love and empathy are subordinate to this value. Love as a value has the potential to colour feelings subject to it such as sincerity and compassion. Love as a value has its centre in the heart, which is the real physical and metaphysical core of the human being. From this core the nurse has the possibility of using the process of love to see, hear and act. The qualities of nursing derived from the value of love are sincerity and compassion.
Conclusion. Love is a basic value in nursing. Love as an ontological basis gives the individual nurse, the nursing profession and the discipline of nursing a perspective which has important consequences for the quality of patient care.