Kartlegging av polikliniske pasienters læringsbehov med tanke på egenomsorg : en deskriptiv studie av fokus og perspektiv i kartleggingssituasjonen hos kirurgiske polikliniske sykepleiere

Abstract

Problemstilling: Hva retter sykepleierene oppmerksomheten mot, hvilke betraktningsmåter anvender de, hvem ønsker de dialog med og hvordan skjer denne? Hva karakteriserer bakgrunnen for, og hva er deres konklusjoner om pasientenes læringsbehov?

Formål: Studiens hensikt er å undersøke sykepleierenes praksisteori i kartlegging av læringsbehov. Siden sykepleierene "er" praksis, vil en dermed også kunne si noe om praksis på kirurgiske poliklinikker, om styrker svakheter og utfordringer.

Forankring: Det teoretiske rammeverket er et resultat av en dialog mellom Orems "Egenomsorgsteori" og Benner og Wrublers "Omsorgsteori" og ulike forståelsestradisjoner, i forhold til det tid- og stedsmessige aspekt ved poliklinisk omsorg og behandling. Metode: Studiet er en pilot undersøkelse av beskrivende eksplorativ karakter. Og anvender i hovedsak deskriptiv statistikk i analysen av funn. Instrumentet er selvkonstruert.

Konklusjon: Kirurgiske polikliniske sykepleiere betrakter og forstår kartlegging av pasientens læringsbehov mest i lys av en behandlingsmessig kontekst. Men de har også intensjon om å forstå og nærme seg kartleggingen utfra pasientens virkelighet og hverdag. De bruker nomotetisk kunnskap sammen med erfaringskunnskap til både å se det situasjons unike og det situasjons generelle. Sykepleierene ønsker å forstå kartlegging i lys av relasjoner og på premissene til den det skal samarbeides med, enten dette er kollega eller pasient. Dette er en styrke, men gjør også at sykepleierene må svare på krav fra mange interesser. I det å finne pasientens individuelle læringsbehov er sykepleierenes lange erfaring en positiv faktor. Liten utnytting av mulige kontakt former med pasientens "verden" i organiseringen av klinikken vil være en negativ faktor.

Problem: What is the focus of nurses attention in asessing patients needs of learning? What mode make them perceive this focus? How and with whom are they communicating on asessing patients needs? On what assumptions do they draw their conclusions and what are these conclusions?

Intention: The study's aim is to explore the nurses views on their own practice. Since the nurses "make up" practice, exploring their views will consequently tell something about practice itself - about strengths, weaknesses and challenges.

Framework: The conceptual framework is made up by a dialoge and discussion beetween Orems "Self-care theory" and Benner & Wrublers model for Caring, concerning the spatio - temporary aspect of caring in an ambulatory setting.

Method: The study is a pilot stydy of descriptive explorative character. The findings have been analysed mainly by descriptive statistics. The instrument was made for this spesific purpose.

Conclusion: Surgical ambulatory nurses perceive assessment of patients need for learning in view of a medical /curative context. At the same time they have intention on approching the situation in accordance with patients' perception of life and daily-living. The nurses use nomotetic knowledge in combination with experience in defining both the unique and general elements in the assessment-situation. The nurses want to define and collaborate assessment in relation to and in accordance with both patient and colleagues. In finding the patients individual learning-needs, the nurses long clinical experience is a positiv factor, while the lack of making use of multiple ways of contacting the patients' world in organizing the ambulatory system, is a negative factor.