Abstract
Studiens hensikt og problemstilling er å beskrive og belyse sykepleiere i skjermet enhet sin opplevelse av fenomenet humor brukt som en kommunikasjonsform overfor aldersdemente. Studien har en fenomenologisk tilnærming, og er gjennomført som en kvalitativ beskrivende studie. Det ble benyttet kvalitativt forskningsintervju som datainnsamling, Seks sykepleiere ved skjermet enhet i tre forskjellige sykehjem i Oslo, er intervjuet to ganger, ved hjelp av intervjuguide. Under intervjuene ble det brukt lydbånd. Datamaterialet ble behandlet ved hjelp av Steinar Kvales kvalitative innholdsanalyse, som er tenkt utfra et etablert kontinuum mellom beskrivelse og fortolkning til dels på tvers av de to fasene; - intervjufasen og analysefasen.
Funnene ble drøftet opp mot studiens teoretiske perspektiv hentet blant annet fra Nerheims kommunikasjonsforståelse, Eide & Eides kommunikasjonsmodeller, Carpers kunnskapsforståelse og Schmidts solidaritetsforståelse. Funnene viste at sykepleierne i skjermet enhet var positiv til bruk av humor under forutsetningene; - kunnskap, - å møte den demente der han er, samt tid. Funnene viste at hensiktsmessig humor var nyttig overfor en del av beboerne, som middel for å oppnå tillit og trygghet, og som avledning i ulike praktiske situasjoner. Funnene avdekket at sykepleierne bevisst og i utstrakt grad anvendte humor som kommunikasjonsform. Opphavet til humoren lå i situasjonen, hos den demente og sykepleieren selv.
The aim of this study is to describe and illuminate how nurses, in units for patients with senil dementia, experience the phenomenon of humour used as a form of communication with patients with senil dementia. This study has a phenomenological approach, and is an explorative-qualitative interview study. Qualitative research interviews were used for data collection. Six nurses in three different nursing homes in Oslo were interviewed twice, supported by an interview guide. During the interviews a tape recorder was used. The data was analyzed using Steinar Kvale's qualitative content analysis.
The results were discussed within the theoretical perspectives of the study. These were collected from Nerheim's comprehension of communication, Eide & Eide's models of communication, Carper's comprehension of knowledge and Schmidt's comprehension of solidarity among others. The results showed that the informants were positive towards the use of humour under the following assumptions; - knowledge, - meeting the dementia patient where he is at the moment, and time. The results showed that appropriate humour was usefull with some of the patients as a means to gain confidence and security, and as a diversion of the patient in various practical situations. The results revealed that nurses consciously used humour as a form of communication themselves to a great extent. The source of humour was the situation itself, the dementia patient and/or the nurse.