Abstract
Formål:
Denne studien har til hensikt å kartlegge hvordan pasientundervisning til kronisk syke gjennomføres, hvordan den tilpasses fremmedkulturelle, sykepleiernes vurdering av dagens tilbud, samt utfordringer og eventuelle hindringer som for å etablere likeverdige tilbud til alle.
Litteratur:
Det finnes lite litteratur på hvordan pasientundervisning gjennomføres og tilpasses til fremmedkulturelle i Norge i dag. Pasientundervisning som bidrar med informasjon for å håndtere egen sykdom og følge opp behandling er en lovfestet rettighet for alle pasienter i norske sykehus. Pasientundervisning er en viktig del av sykepleien for å hjelpe pasienten til å mestre egen sykdom og på den måten bidra til at han får best mulig livskvalitet. Undervisningen bør være planlagt og tilrettelagt den enkelte pasients behov. Fremmedkulturelle er forskjellige fra den norske befolkningen i forhold til språk, kultur og religion. Dette er faktorer man bør ta hensyn til for å oppnå best mulig resultat av pasientundervisningen.
Metode:
I denne studien ble det valgt et ikke-eksperimentelt, kvantitativt og utforskende forskningsdesign. Et datainnsamlingsinstrument ble utviklet, pretestet og brukt i en pilotundersøkelse der et lite utvalg sykepleiere ved 11 avdelinger på et større sykehus deltok.
Funn:
Funn fra pilottesten viser at pasientundervisning sjelden er en planlagt aktivitet, men ofte noe som foretas som del av en annen aktivitet. Undervisningen gis i hovedsak til pasientene individuelt, og skriftlig materiale er det hyppigst brukte hjelpemidlet, også til fremmedkulturelle. Mange poster har skriftlig materiale kun på norsk. Noen sier at de tilpasser undervisningen til pasientens kultur, men svært få ser betydningen av å tilpasse den i forhold til religion. Kommunikasjon rapporteres som den største utfordringen i forhold til pasientundervisning til fremmedkulturelle. Tolk benyttes ved behov, men det hender at pårørende og andre utenforstående personer benyttes i stedet for profesjonelle tolker Et stort flertall tror at økt kunnskap om kultur og religion vil gjøre det enklere å gi pasientundervisning til fremmedkulturelle. Datasamlingsinstrumentet utviklet i studien synes å fange opp viktige faktorer relatert til pasientundervisning generelt og i forhold til fremmedkulturelle. Etter noen justeringer kan instrumentet trolig brukes i en større undersøkelse.
Konklusjon:
Pasientundervisning er vanlig forekommende til alle kronisk syke pasienter, men funn fra denne studien peker på at det er en aktivitet som bør tilrettelegges og planlegges i større grad enn i dag. Studien viser også rom for forbedringer i undervisningen til fremmedkulturelle, i form av bedre tilpasning til kultur og religion samt økt bruk av profesjonelle tolker. Samtidig viser funnene at pasientundervisning til fremmedkulturelle er et tema som engasjerer mange sykepleiere.
Purpose:
The purpose of this study was to explore and document patient education to the chronically ill patient, mindfulness of cultural and ethnic diversity, and elicitation of nurses'perspectives on patient education today including encountered challenges and possible obstacles to equal offers for all.
Literature review:
Little is currently known about patient education's mindfulness of cultural and/or ethnic diversity in Norway. Patient education providing information about their illness and follow-up of treatment are legal rights for all patients in Norwegian hospitals. Patient education is an important part of nursing care to enable patients to cope with their own disease and thus ensure optimal quality of life. Patient education should be planned, adjusted to the patients needs and mindful of language, culture and religion to offer the best possible patient education program.
Method:
In this study a non-experimental, quantitative and exploratory research design was chosen. A survey questionnaire was developed, pretested and pilot-tested. A small sample of nurses in 11 departments in a large hospital participated in the pilot test.
Findings:
Findings from the pilot study shows that patient education seldom is a scheduled activity, but rather given while the nurse simultaneously perform other activities. Patient education is mainly given individually, supported by written material, also for the non-Norwegian cohorts. Many departments have written material only available in Norwegian. Some report that they adjust education to the patients’ culture, but very few reports adjusting to the patients' religion. Communication is reported as the greatest challenge for patient education to culturally diverse people. Interpreters are used when needed, but use of family and peer interpreters instead of professionals occur. Most nurses believe that more knowledge about culture and religions may ease patient education to the culturally and ethnic diverse patients. The survey questionnaire demonstrated ability to assess important factors related to patient education in general and the culturally diverse population. However, some adjustments are suggested before the questionnaire is used in a full-scale survey.
Conclusion:
Patient education is a common activity in nursing care to chronically ill patients. However findings from this study suggest that it should be scheduled and planned to a greater extent than today. The study shows room for improvement on patient education to culturally diverse, with increased mindfulness of the patients' cultural and religious background and increased use of professional interpreters. Simultaneously the findings show that patient education to the culturally diverse population is a subject which engages the nurses.