Medmenneske først, journalist etterpå? : en praktisk-teoretisk studie av konfliktsonene i den litterære journalistens møte med sårbare kilder og deres privatsfære

Abstract

De siste årene har det vært mulig å spore en økt interesse i litterær journalistikk, både i bokbransjen, redaksjonene og i utdanningsinstitusjonene. Sjangeren kjennetegnes blant annet ved at journalisten bruker fiksjonens språk til å formidle historier om enkeltmennesker og deres hverdag. Med denne praktisk-teoretiske studien tar jeg sikte på å adressere og utforske eventuelle konfliktsoner i den litterære journalistens inntreden i private rom. Hvordan bør journalisten gå frem når hun følger enkeltmennesker i uker, måneder, år i deres privatsfære? Hva slags etiske krav stiller det til journalisten når hun blir en del av kildenes liv? Bør man i det hele tatt tillate seg å lage spennende dramaer basert på virkelige menneskers erfaringer? Studien er gjennomført ved hjelp av en praktisk utforskning av metodene i litterær journalistikk, refleksjon rundt egen praksis og en dialogisk refleksjon med tre toneangivende litterære journalister. Studien viser blant annet at den litterære journalisten bør ha et utvidet ansvar for sårbare kilder, og at presseetiske normer, som distanse og kildekritisk holdning, er et problematisk ideal i denne type journalistikk. Avslutningsvis demonstrerer jeg hvordan sentrale aspekter fra nærhetsetikken kan gi materiale til å belyse den litterære journalistens makt og ansvar i møte med sårbare kilder. I kraft av mine erfaringer, informantenes erfaringer og nærhetsetiske perspektiver, sammenfatter jeg syv oppfordringer til journalisten som med litterære ambisjoner og journalistiske metoder skal gå inn i private rom.

During the last years, it has been possible to trace an increased interest in literary journalism, both in the book business, editorial offices and in the educational institutions. The genre is characterized by the journalists use of fictional language to disclose stories of ordinary people and their everyday lives. In this practical-theoretic study, I will advert and explore prospective conflict zones in the literary journalist s intrusion into vulnerable subjects private spheres. How should the journalist approach vulnerable sources when she follows them in their private spheres in weeks, months, years? What kind of ethical demands are the journalist assumed to take on when she becomes a part of the subjects lives? Is it defensible to write thrilling dramas based on real people s lives? This is done through a practical exploration of the methods associated with literary journalism, reflections of my own practice and a dialogic reflection with three trendsetting literary journalists. The study implies that literary journalists should have an expanded responsibility for vulnerable subjects and that the ethical norms, such as a distant and critical attitude towards subjects, are problematic ideals in this kind of journalism. In conclusion I demonstrate how modern ethical philosophy can illustrate the power of the literary journalist and her ethical responsibility for others. Based on my own reflections, the dialogic reflection and perspectives from modern ethical philosophy, I summarize seven requests to the literary journalist operating in private rooms.