Medieomtale av selvmord og selvmordsforsøk i presseetikk og praksis : en analyse av spenningsforholdet mellom pressens informasjonsrett, personvern og faren for imiterende atferd i selvmordspunktet i Vær varsom-plakaten og klagesaker i Pressens faglige utvalg fra 1936 til i dag

Abstract

Oppgaven fokuserer på spenningsforholdet mellom pressens informasjonsrett, personvernet og faren for imiterende atferd fra 1936 og fram til i dag i forhold til selvmordspunktet i Vær Varsom-plakaten og klagesaker til Pressens Faglige Utvalg. Den gradvise, forsiktige liberaliseringen av selvmordspunktet skyldes økt forståelse for pressens informasjonsrett og at tabuet knyttet til selvmord svekkes. Personvernet er hele tiden viktig, og det er først ved den siste revisjonen at faren for imiterende atferd kommer eksplisitt til uttrykk. Det er en innstramming i forhold til tidligere. Også i klagesakene kan det spores en økende åpenhet, men først fra midten av 70-tallet. Inntil da har både klagerne, mediene og utvalget i stor grad plassert medieomtale av selvmord og selvmordsforsøk utenfor pressens oppgaver. Hensynet til personvernet veier tungt også i dag, og utvalget og mediene mener kun et fåtall personer må tåle identifisering. PFU godtar systemkritikk, men reagerer hvis utenforstående får skylden for selvmord. Hensynet til imiterende atferd med dagens ordlyd er problematisk både for mediene og utvalget. Selvmordspunktet bør endres for en bedre tilpasning mellom pressens informasjonsrett og faren for imiterende atferd.

The paper focuses on the interrelation between the medias’ right to publish, people’s right to privacy and the danger of imitation regarding media coverage of suicide and suicide attempts from 1936 and up until today both in media ethics and in media practice in terms of complaints to the Norwegian press council, PFU. The gradual, cautious liberalisation in media ethics is due to a diminishing taboo and an increased understanding for the medias’ right to publish. The right to privacy is important throughout the whole period, and it is only after the last revision of the media ethics in 2006 that the danger of imitation is mentioned. In this manner, today’s ethic is stricter than before. It is possible to trace an increasing oppenness regarding the complaints to the press council, but only after the mid-70s. Up until then the people that complain, the media and PFU place coverage of suicide and suicide attempts outside of the medias’ duties. The right to privacy is still important, and the media and the press council think only a few persons need to be identified. PFU don’t accept placing of guilt unless it’s related to a public institution. The media ethics’ concern with the danger of imitation causes problems both for the media and the press council. The media ethics should be revised again for a better adoptation.