Maskespill : om det klassiske No teatret i Akira Kurosawas film

Abstract

Akira Kurosawa (1910-1998), japansk regissør har flere ganger brukt elementer fra No teatret i filmene sine. Gjennom estetikken i dette teatret og det dannelsesidealet jeg mener teatret uttrykker, har jeg sett spesielt på den autonome gjennomgangshelten i Kurosawas filmer i en analyse av to av hans verk, et samtidsdrama Drunken Angel (1945) og den historiske filmen Ran (1985). No teatret kjennetegnes av symbolsk spillestil, der form og innhold er ett. Det er basert på Zen buddhismens estetikk fra det 14. århundre og har et ideal om at den ytre skjønnhet må komme innenfra. Den stiliserte spillestilen baserer seg på disiplin og livslang øvelse, mens forestillingen skal være øyeblikkets kunst. Det er den autonome utøverens kunst, han må ta ansvar for egen utvikling og sin egen rolle i møtet på scenen (det er ingen regissør eller prøver) Dette møtet er der man ser seg selv som den andre og den andre som selv. Dette prinsippet og den estetikken har jeg tatt med inn i analysen av verkene. Jeg finner at i begge verkene samstemmer de med Kurosawas forslag til løsning på de etiske dilemma hans helter står ovenfor: at de tar ansvar for sin livssituasjon, ser den andre som seg selv og lytter til sannheten. Jeg finner da at den autonome helten i Kurosawas film kan være basert på Zen buddhistiske ideal så vel som på vestlig individualisme.

Summary Akira Kurosawa (1910-1998) the Japanese director, has many times used elements from the Noh theatre in his films. Through the aesthetics of this theatre and the ideal of cultivation, I believe this theatre expresses, I have looked into the autonomous hero of Kurosawa films, through an analysis of two of them in a contemporary drama, the Drunken Angel (1945) and the period film of Ran (1985). The Noh theatre is known for it’s symbolic style, where form and content are one. It is based upon the aesthetics of Zen Buddhism from the fourteenth century, and its ideal is that the exterior beauty has to come from the inner beauty. The rigid style is refined by discipline and lifelong skills, while the performance is supposed to be the art of the moment. It is as well the art of the autonomous actor. Since there is no director and no rehearsals, he has to take responsibility for his own performance and his own role in the encounter on the scene. This encounter is where you see the other as yourself and yourself as the other. This principle and aesthetics I have brought into the analysis of his works. I find that they coincide with the solution of Kurosawa’s suggestion to the ethical dilemmas of his heroes: to take charge of the situation you face, seeing the other as yourself and listen to the truth. I find then that the autonomous hero might just as well be based upon the ideals of Zen Buddhism as individualism from the West