Nerdenes hevn? : en analyse av selvpresentasjonen i Heia Tufte! sesong 1

Abstract

Denne oppgaven tar for seg den første sesongen av den norske reality-tv-serien Heia Tufte!, og deltakernes selvpresentasjon i serien. Det vil si hvordan deltakernes privatliv bevisst blir inkorporert i serierollefiguren for å lage en mer troverdig skikkelse (selvspill). Oppgaven ser også på Heia Tufte! sesong 1 sin plass i reality-tv-historien, og jeg benytter meg av autensitet- og intimitetsteori når jeg diskuterer momenter direkte knyttet til selvpresentasjon. Selvspill (Ytreberg, 2002) - og rolleteori (Goffman, 1959) knyttes i analysen opp mot Heia Tufte!-deltakernes opptreden i serien, og utleder konklusjoner om hvorvidt selvspill er en viktig del av dramaturgien i Heia Tufte!, og om serien er autentisk eller ikke. Analysen er basert på en kvalitativ innholdsanalyse av seriens ti episoder. Analysen viser at selvspill er en vestentlig del av seriens dramatugiske struktur, og at deltakernes selvpresentasjon i serien i stor grad blir justert i forhold til programutviklernes planer for seriens utvikling. ”Selvet” til deltakernesi serien speiler derfor ikke nødvendigvis deres egentlige ”selv”. Oppgaven konkluderer også med at deltakerne er autentiske i forhold til seg selv og de andre deltakerne, men ikke ubetinget autentiske i forhold til seerne/motakerne av serien, og at det er viktig at deltakerne i stor grad retter seg etter programformatets krav (formatkonsonante).

This thesis discusses the first season of the Norwegian reality series Heia Tufte!, and how the participants’ private life is incorporated in the dramaturgical structure of the series, in order to make the characters in the series more authentic (self play). The thesis also discusses Heia Tufte!’s position in the reality TV evolution, and makes use of theories on authenticity and intimacy when discussing matters concerning self presentation. Theories regarding self play (Ytreberg, 2002) and role-play (Goffman, 1959) are used on the reality participants’ behaviour in the series, and I discuss whether self play is an essential part of the series’ dramaturgical structure, and on the series’ presumed authenticity. The analysis is a qualitative content analysis, which show that self play is an essential part of the series dramaturgical structure, and that the “selves” of the participants are adjusted for dramatically effect. The participants are authentic towards themselves, but not necessarily towards the television audience. The importance of a format-obeying group of participants is also stated in the analysis.