Family isn´t a word, it´s a sentence : en analyse av det postklassiske familiemelodramaet

Abstract

Sammendrag Familien har vært et gjenvendende motiv i flere nye amerikanske filmer de siste årene. Noen eksempler er The Royal Tenenbaums, Garden State, Me and You and Everyone We Know og The Squid and the Whale. Felles for disse filmene er at de tematiserer det man kan kalle den postmoderne familiens hverdag og problemer. I denne oppgaven hevder jeg at disse filmene kan ses som en genreutvikling av familiemelodramaet. Med utgangspunkt i at den samtidige familien opplever nye traumer sammenlignet med familien i det tradisjonelle familiemelodramaet er min hypotese at det har utviklet seg noe man kan kalle et postklassisk familiemelodrama. Patriarkatets stabile rammer er i ferd med å eroderes, noe som fører til at familieinstitusjonen kan påståes å befinne seg i en slags overgangsfase. Fra å tematisere kvinnen som offer av patriarkatet er traumet nå problemer med selve patriarkatet. Dette har igjen ført til at det postklassiske familiemelodramaet flyttet fokus fra kvinnen til barnet og kanskje spesielt guttebarnet. Denne oppgaven vil vise hvordan den postmoderne familiens problemer nå blir artikulert i det postklassiske familiemelodramaet ved hjelp av postmoderne estetikk.

Summary The family has been a recurring theme in several new American films over the last decade, with examples like The Royal Tenenbaums, Garden State, Me and You and Everyone We Know and The Squid and the Whale. These films represent the post-modern families’ everyday life and problems. My hypothesis is that these films can be seen as a genre evolvement of the classic family melodrama. The contemporary family could be said to experience new traumas compared to the families of the 1950s family melodrama. With this in mind, my thesis will propose the development of a postclassical family melodrama. The stability of patriarchy is experiencing erosion, with the result that the family institution is in what might be called a state of limbo. The trauma in the family melodrama has shifted from the female victim of patriarchy perspective to the trauma being patriarchy itself. Furthermore I will claim that there has been a change in focus from the female to the child and perhaps particularly the male child. This thesis´ agenda is how the problems of the post-modern family are articulated in the postclassical family melodrama in a post-modern aesthetic.