Fjernsynsrealisme som videokunst : en medieanalytisk undersøkelse av filmen dial H-I-S-T-O-R-Y (1997)

Abstract

Denne oppgavens tema er uavhengig film. Temaet diskuteres gjennom en analyse av en konkret film. Hvilke filmatiske trekk ved den uavhengige filmproduksjonen dial H-I-S-T-O-R-Y (Johan Grimonprez, 1997) kan sies å ligge til grunn for at filmen blir ansett som videokunst og ikke som en dokumentarfilm om terrorisme? Dette er et av hovedspørsmålene som belyses i oppgaven. Gjennom flere nærlesninger analyseres dial H-I-S-T-O-R-Y i lys av filmhistoriske, medieteoretiske og litteraturvitenskaplige perspektiver. Filmens referanser til fjernsynsmediet og dens bruk av fjernsynsopptak om historiske terrorhandlinger, samt filmens relasjon til romanene White Noise (1984-85) og Mao II (1991) av den amerikanske forfatteren Don DeLillo, vies særlig oppmerksomhet. Det andre hovedspørsmålet som diskuteres i teksten er hvilken samfunnskritisk funksjon en uavhengig filmproduksjon som dial H-I-S-T-O-R-Y har. Er filmen først og fremst en postmoderne lek med audiovisuelle referanser, eller kan filmen tas til inntekt for en kritikk av mediesamfunnet?

The subject of this thesis is independent movie. The subject is discussed through an analysis of one particular film. What kind of filmic aspects of the independent movie dial H-I-S-T-O-R-Y (1997) by Johan Grimonprez may be considered outstanding to the fact that the film is being presented as a work of video art, and not as a documentary about terrorism? This is one of two major questions to be addressed in this thesis. By doing several close-up readings of various segments of the film, dial H-I-S-T-O-R-Y will be analyzed by perspectives derived from film history, media theory and literary criticism. The references to television, its use of television footage of historical acts of terrorism, as well as the film s relation to the novels White Noise (1984-85) an Mao II (1991) by the American author Don DeLillo, will be topics of substantial interest. The critical as independent movies such as dial H-I-S-T-O-R-Y, is the second major question to be discussed in the thesis. Is Dh primarily a postmodern play with audiovisual references, or is it possible to distinguish an argument, a critique, of media society in the film?