Sladrehank skal selv ha bank! : om samfunnets og lesernes vurdering av Se og hør i det kulturelle hierarki

Abstract

Denne hovedfagsoppgaven tar utgangspunkt i den kulturelle posisjonen til Norges største ukeblad, Se og Hør. Kjendis- og aktualitetsbladet har vært en opplagsmessig suksess siden lanseringen i 1978, med over 2 millioner ukentlige lesere i 2006. Likevel har bladet en umiskjennelig lav posisjon i Norges kulturelle hierarki. Jeg søker å finne forklaringer på dette paradokset, og benytter mine undersøkelser som bakgrunn for intervjuer med ti av bladets lesere. Hva er deres holdning til bladet og dets posisjon? Hvordan påvirker bladets lave kulturelle status deres lesning, og hvorfor leser de det likevel? Ved å stille spørsmål ved det som synes selvsagt, viser denne oppgaven at forholdet mellom bladet og offentligheten generelt, og mellom bladet og leserne er langt mer komplekst enn den generelle debatten tilsier. I en avsluttende diskusjon vurderer jeg hvorvidt lesingen av Se og Hør kan relateres til Pierre Bourdieus begreper om kulturell kapital og smak.

This thesis concerns itself with the cultural positioning of Norway’s largest weekly magazine, Se og Hør. This gossip-type weekly has been a success since its founding in 1978, with more than two millions weekly readers in 2006. The magazine has still, however, a significantly low position in the nations’ cultural hierarchy. I seek to point out some explanations for this paradox, and use this as a backdrop for my interviews with ten of the magazine’s readers. What is their relationship to the magazine and its position? How does this cultural inferiority affect their reading, and why do they read? By questioning what seems evident, this thesis aims to show that the relationship between the magazine and general society, and between the magazine and its readers, is far more complex than general debate conveys. In a final discussion, I question whether reading of Se og Hør can be related to Pierre Bourdieu’s concepts of cultural capital and taste.