| dc.description.abstract | Den siste tiden har det vært en omfattende debatt om kvinner i norsk film, både i forhold til manglende hovedroller og fravær av kvinner i sentrale produksjonsroller. Kulturmeglernes nylige rapport Tallenes tale (2006) viste at kvinner gjennomgående er representert i kun 20 prosent av nøkkelposisjoner i norsk langfilm. I denne oppgaven har jeg sett på hvilke årsakssammenhenger som fører til denne skjeve kjønnsbalansen, med fokus på hvilke virkelighetsoppfatninger og holdninger angående kjønn som rører seg i bransjen. Hovedfunnet mitt er at diskursen om kvinnen som Den andre fortsatt er dominerende, som innbærer at kvinner forstås, og forstår seg selv, som bærere av avvikende egenskaper, i form av en selvkritisk, passiv og trygghetssøkende natur som passer dårlig med filmskaping. Deres mannlige kollegaer derimot, kan diskursivt lese inn normerende egenskaper som risikovilje, utholdenhet og sterk selvtillitt hos seg selv, og forstås av omgivelsene i konsekvens som bedre rustet til å lykkes i en tøff bransje i kraft av sitt kjønn. Videre finner jeg at det eksisterer historisk betingede strukturer som er til hinder for kvinner, i form av rekrutterings- og kvalitetsvurderingsprosesser som er fordelaktige for menn. På denne bakgrunn, hvor kvinner per definisjon stiller dårligere i en utvelgelsesprosess, kommer jeg frem til at kvotering er et rettferdig og viktig grep å ta i bruk for å kompensere for en uoffisiell mannlig kvotering som finner sted i bransjen i dag. Her skal det også presiseres at norsk film er avhengig av statlig støtte, noe som gjør at deres demokratiske ansvar overskygger argumentet om at film er kunst, og derfor ikke kan kvoteres. I tillegg må man, så lenge det ikke er likestilling i bransjen, til stadighet spørre seg: kunstnerisk frihet for hvem? En likestilt bransje der kvinner har lik tilgang på produksjonsmidler vil, slik jeg ser det, bidra til å skape et større mangfold i norsk film og i tillegg være med på å bryte ned de stereotype forestillingene man har om kvinner og menn som filmskapere. I dag utsettes kvinnelige filmskapere for betydelig marginalisering og selvmotsigende forventninger, og jeg mener at en større tilgang på produksjonsmidler kan skape større rom for individuell utfoldelse og en større adgang til allmenngyldighet, hvor de ikke til stadighet dømmes etter en mannlig norm. Kanskje kan de til og med slippe å bli omtalt som kvinnelige filmskapere, med en implisitt avvikende måte å lage film på, og heller ta i bruk den universelle betegnelsen filmskaper, som i dag er forbeholdt deres mannlige kollegaer.
ABSTRACT
During the past time a substantial debate concerning the position of women i Norwegian film has taken place, due to the lack of leading female roles on screen and the absence of women in keyproduction roles. The recent report Tallenes tale (2006) by Kulturmeglerne revealed that men inhabit 80 per cent of keyproduction roles, whereas women hold 20 per cent. In this thesis I have examined the underlying causes leading to this unbalance, focusing on the conceptions of reality and attitudes towards gender that surface in the industry. My main finding is the fact that the discourse of women as the Second Sex still remains dominant, meaning that women in the film industry generally is perceived, and perceive themselves, in a diverging manner, containing qualities unfit for filmmaking, such as a passive attitude, self-criticism and a comfort-searching nature . On the other hand, their male colleagues may discursively understand themselves, and be understood, as risk-taking, enduring and self-confident, qualities that fit in with the norm of the successful filmmaker. Furthermore, I find that women in the Norwegian film industry are obstructed by certain historically produced structures, such as quality-assessing and recruitment-processes where men are subconsciously preferred. On this background, with a situation where female filmmakers have a clear disadvantage, I reach the conclusion that affirmative action is the right step to take in order to compensate for this situation. In this context it must be stressed that the Norwegian film industry is reliant on government funding, which means that their democratic responsibility surpasses the alleged notion that film is art and therefore free, hence, it cannot be placed under any form of political control. In addition, as long as there is no equality in the industry, it is crucial that one asks: artistic freedom for whom? In my opinion, a situation where men and women have equal access to production means will open up for more diversity in the Norwegian film industry and contribute to undermine the stereotypical images we have of men and women as filmmakers. Today, female filmmakers are subjected to a considerable marginalization and self-contradictory expectations, and I believe that through an equal access to filmmaking, and without being continually measured after a male norm, they may create a space for individual expressions where they are not labelled as divergent female filmmakers, and may obtain the same access to universality as their male co-workers, the filmmakers, currently experience. | nor |