Abstract
Sammendrag
I den antikapitalistiske bevegelsen anses mediene som et alvorlig hinder på veien til å gjøre en annen verden mulig. Denne oppgaven tar imidlertid utgangspunkt i en dokumentarserie på SVT som er blitt hyllet av demonstranter. Uppdrag Gransknings syv programmer om Gøteborgsprotestene 2001 analyseres og plasseres i forhold til noe av den øvrige svenske mediedekningen. Forfatteren, som selv er aktiv sosialist i bevegelsen, gjør dette med en teoretisk interesse for Antonio Gramsci. Innenfor mediefaget regnes hegemoni som Gramscis nøkkelbegrep for å forstå hvordan mediene bidrar til opprettholdelsen av status quo i parlamentariske samfunn. Denne oppgaven deler noe av denne forståelsen, men foreslår at Gramscis begrep om good sense må tas med i betraktningen. Etter å ha utforsket begrepet prøves det ut i praksis ved å skissere noen elementer av good sense som manifesterte seg hos mange av demonstrantene i Gøteborg. Spørsmålet som så stilles for analysen av Uppdrag Granskning er hvilke grenser for good sense fins det i programmene. Oppgaven avsluttes med noen refleksjoner over nytteverdien av kritisk makroteori og begrepet good sense, samt en konklusjon på hvor mye av en hindring mediene er for bevegelsens fremtidige aktiviter.
Summary
The media is widely recognized by the anti-capitalist movement as a major obstacle on the road towards making another world possible. This paper however takes a documentary-series on national Swedish television that has earned widespread praise from demonstrators, as its starting point. The seven programs that Uppdrag Granskning dedicated to the protets in Gothenburg in 2001 is analyzed and compared with other Swedish media output on the subject. The author, himself an active socialist in the movement, does this with a theoretical interest for Antonio Gramsci. Within the field of media studies Gramscis concept of hegemony is the master-concept for understanding how the media contributes to the relative stability of western parliamentary societies. While sharing some of this understanding, the author suggests that the concept of good sense needs to be added to the picture. After investigation and definition the concept is put to the test of sketching some elements of good sense widely manifested by demonstrators in Gothenburg. The question he then goes on to pose is what limits of good sense can be discerned in the programs of Uppdrag Granskning. The results leads to some reflections on the value of critical macro-theory and the concept of good sense, as well as a conclusion on how much of an obstacle the media really are for future activities of the movement.