Abstract
Hovedoppgaven er en undersøkelse av den norske mottagelsen av Olympiafilmen fra de Olympiske leker i Berlin 1936. Gjennom undersøkelsen søkes klimaet i mellomkrigstidens norske kulturjournalistikk belyst. Samtidig søker man å gi et bidrag til Olympiafilmens internasjonale resepsjonshistorie og det som kan kalles det Riefenstahlske paradoks: Olympiafilmens regissør Leni Riefenstahl erklærer sine filmer som en hyllest til skjønnheten, uten politisk innhold eller ideologisk slagside av noen art. Samtidig er hennes mest kjente filmer, Viljens triumf og Olympiafilmene laget med de tyske myndighetenes materielle, tekniske og moralske støtte, selv om regissøren påpeker at oppdraget med å lage Olympia ble gitt av Den internasjonale olympiske komité. Riefenstahl var allerede kjent som danserinne og skuespillerinne fra «berg-filmene» og især Det blå lyset, hvor hun spilte hovedrollen og selv regisserte, mens Viljens triumf og Olympiafilmene skulle komme til å skaffe henne verdensry og -rykte som propagandafilmens mester.
Etterpåklokskap er en enkel sak. Hvordan ble så Olympiafilmen vurdert i sin samtid? Louise Heck-Rabi påpeker at forholdsvis få undersøkelser er gjort av samtidens mottagelse av filmen. Vår problemstilling ble derfor konsentrert om følgende spørsmål: Ble filmen omtalt som et propagandafremstøt, som kunst, som sportsfilm eller kort og godt som en «hyllest til skjønnheten»? Kan man si noe med belegg om hvorfor de enkelte aviser oppfattet filmen slik? Var det en sammenheng mellom vurderingen av filmen og avisenes politiske ståsted? Har vurderingen av filmen (og regissøren) endret seg over tid?
Med dette som basis ble omtalen av filmen og pressekonferansen fra fem hovedstadsaviser gjennomgått; Aftenposten, Tidens Tegn, Dagbladet, Arbeiderbladet og Morgenbladet. Resepsjonsteoretikeren Jostein Gripsrud stiller krav om at filmteksten skal ligge til grunn for analysen av filmens resepsjon. Mottagernes sosio-kulturelle og tekstlige omgivelser må også trekkes inn i analysen. Jan Svennevig, Margareth Sandvik og Wenche Vagles bok Tekst og kontekst ga nyttige innspill og fungerte som veiviser i det praktiske analysearbeidet. Vi anvendte boken som en løselig rettesnor, i tråd med forfatternes intensjoner.
Olympiafilmens første del hadde premiere i Oslo i oktober 1938 og ble godt mottatt av de fleste anmelderne. Premieren, og pressekonferansen regissøren holdt for å introdusere filmen, var en mediebegivenhet i sin tid. Både dekningen av pressekonferansen, premiereomtalen og filmanmeldelsene er følgelig viet oppmerksomhet i analysen. Riefenstahl selv var allerede dengang tydelig opptatt av å understreke at filmen ikke skulle ses i noen politisk kontekst, men kun evalueres ut fra estetiske kriterier. Et sentralt spørsmål blir dermed: Er det noen motsetning mellom dette standpunktet og den nasjonalsosialistiske ideologien, eller kan de forenes? Kan estetikk være politikk?
Hypotesen om at vurderingene av filmen ville ha en viss sammenheng med de enkelte avisers politiske ståsted, viste seg å være riktig, med enkelte nyanser. Høyrepressen var gjennomgående mest positiv. Aftenposten viste seg mest entusiastisk, mens Arbeiderbladets omtale skilte seg avgjørende fra de øvrige i form og omfang. Med utgangspunkt i filmen advarte man mot tidens politiske retning i Tyskland. Filmen i seg selv ble vurdert som propaganda, og ikke helt vellykket som sådan. Dagbladet inntok mellomposisjonen: Filmen var god nok som sportsfilm, mens regissøren viste seg som et meget interessant bekjentskap. Reaksjonen fra Tidens Tegn er interessant: Man så regissørens prestasjon som en bragd på tross av, ikke på grunn av regimet.
Avisene viet filmregissøren som person stor omtale - også med unntak av Arbeiderbladet, som ikke nevner pressekonferansen med et ord.. Dagbladet holder en lett ironisk distanse men uttrykker også ekte beundring. Andre taler i mer underfundige ordelag, som Tidens Tegn.
Gripsrud presiserer at mottagernes sosio-kulturelle kontekst må tillegges vekt i en resepsjonsanalyse. Anmeldere kan til en viss grad forventes å følge samme redaksjonelle linje som organet forøvrig. En forsøksvis kartlegging av avisenes redaksjonelle linje og prioriteringer hører derfor med. Hvordan stilte så de forskjellige aviser seg til politiske og kulturelle forhold i samtiden?
De siterte utdragene fra avisenes politiske journalistikk i samme periode (høsten 1938) viser at hovedstadspressen var sterkt opptatt av situasjonen i Mellom-Europa, ikke minst den tyske ekspansjonspolitikken, risikoen for væpnet konflikt og den interne undertrykkelsen basert på politisk og etnisk tilhørighet. De vanskelige forholdene for jødiske innbyggere i Tyskland og Østerrike var en velkjent sak, omtalt i alle store aviser. Arbeiderbladet er igjen ute med utvetydige advarsler. Dagbladet taler like klart. Tidens Tegn er i bevegelse mot midten fra en konservativ bakgrunn. Aftenpostens posisjon er i bevegelse, særlig i sammenligning med Tysklandskorrespondenten og senere utenriksredaktør Niels Myhrers forholdsvis forsonlige reportasjebok fra 1935. Morgenbladet holder seg til en refrerende tone.
Det går en linje mellom avisenes utenrikspolitiske dekning og tilnærmingsmåte til filmen. Arbeiderbladet utgjør det tydeligste eksempelet. Avisen tolker Olympiafilmen inn i en (nesten overtydelig) politisk kontekst, og konsentrerer oppmerksomheten helt om dette. Dagbladet og Tidens Tegn anerkjenner verket som en stor sportsfilm. Morgenbladet uttaler at filmens vesentlige del, idretten, er fullkommen, mens den psevdo-antikke åpningssekvensen er pompøs og sentimentalt føleri, i pakt med tysk tradisjon. Avisen utdyper ikke ytterligere. Forøvrig er inntrykket meget positivt. Et hjertesukk fra Aftenposten antyder et håp om at idretten, slik den er formidlet av filmen, kan bidra til fred og samhørighet mellom nasjonene. En interessant nyanse: Avisens kvinnelige kommentator - den eneste av de undersøkte reporterne/anmelderne - har en vaktsom undertone, og stiller spørsmålet om hvordan den nasjonalsosialistiske ideologien mon ville da seg ut i en mindre attråverdig persons tolkning (enn Riefenstahl).
Defiant artistry?
The thesis is an inquiry into the Norwegian reception of the Berlin Olympic Games film Olympia and what may be labelled the Riefenstahl Paradox: The director of Olympia Leni Riefenstahl declares her films celebrations of beauty, devoid of any political contents or implications. Yet her major works Triumph of the Will and Olympia appeared during the Nazi era in Germany and were made with the full cooperation of the German authorities. The films and Olympia in particular won its director world fame and her name will always be associated with Nazi ideology, critics commonly agree.
However, the benefit of hindsight is one matter. How did contemporary critics respond? Louise Heck-Rabi points out that comparatively little has been done on contemporary criticism on the Olympia films. Did critics read political meanings into the films or did they - as Riefenstahl insists - perceive the films as a tribute to health, beauty and physical perfection? If so, does this view express the prevailing political ideology in Germany at the time?
The first part of Olympia was publicly screened in Oslo in October 1938 and was well received by the majority of critics. Did the reception correspond to the political views of the newspapers, and has the verdict on the director and her films changed over time? To establish whether this was so, reviews and interviews from five major Norwegian newspapers were examined in some detail. Jostein Gripsrud has stated that the basic text, i.e. the film should always be the starting point of any reception analysis. A recent tendency in reception theory is rather to ignore the film as-such and center all attention on the audience. Furthermore, intertextuality and context are important elements of any reception analysis. Jan Svennevig, Margareth Sandvik og Wenche Vagle, in publishing a textbook on context analysis titled Text and Context, provided us with useful guidelines as to the practical analysis of the texts.
The assumption that conservative newspapers would tend to review the film more favourably than left-wing press was proved partly right. Of the five newspapers examined the conservative Aftenposten hailed the film as an unprecedented success. Tidens Tegn, Dagbladet and Morgenbladet ended somewhere in the middle by praising the film as a great sports film, whereas the Labour Party paper Arbeiderbladet viewed the film as purely propagandistic and the linking of the 1936 Berlin Games to the Games of Antiquity as artificial, warning the public that the film must not be allowed to veil the more sinister sides of Nazi ideology.
The director introduced the film at a press conference prior to the screening. The conference was something of a media event in its time. Aftenposten is at its most exuberant in describing the conference and the screening. Dagbladet tends to maintain an ironic distance but the journalist is cleary charmed by the director, as were most reporters at the time. Although some critical questions are asked, the director eagerly advocates the view that the film has no political implications whatsoever: Athletes from all countries are treated as equals, given equal amount of time. There is only one version of the film, Riefenstahl insists. Her ultimate aim is to bring peace to all nations.
By contrast, some chosen excerpts from contemporary political reportage show that all major newspaper were deeply concerned with the political situation in Germany though some reporters attempted to «understand both parties». However, the public were well aware of the threat of war and the oppression of political opponents and ethnic minorities in the Third Reich. Arbeiderbladet and Dagbladet reported on a daily basis, conveying the facts in plain words. Tidens Tegn and Aftenposten too shared their worries concerning international affairs. Morgenbladet officially stayed neutral though its sympathy was all with the Democratic side. The reporting from the Spanish Civil War would provide a good example.