Telepolitikk i EU, Finland og Norge : en analyse av direktivet for universelle tjenester og implementeringen av dette i Finland og Norge i perioden 1998-2003

Abstract

Denne hovedfagsoppgaven tar for seg EUs direktiv for universelle tjenester (2002/22/EF), og hvordan dette har blitt implementert i Finland og Norge. Ved å analysere direktivet i forhold til teorier om demokrati og rettferdig fordeling av kommunikative ressurser har jeg sett på hvilke premisser EUs politikk legger for EU-landet Finland og EØS-landet Norge.

Som begrep beskriver universelle tjenester et sett av kommunikasjonstjenester som skal være tilgjengelig for alle. Begrepet definerer ikke i seg selv hvilke tjenester som skal være universelt tilgjengelige, det er et politisk spørsmål.

Siden kommunikasjonspolitikk har blitt en del av det indre marked legger EUs politikk premissene for utviklingen av Finlands og Norges nasjonale regulering. Harmoniseringen av kommunikasjonspolitikken har gjort at Finland og Norge, til tross for svært ulike utgangspunkt, har fått en langt likere lovgivning enn de hadde. Det medfører også at EUs restriktive holdning til utvidelse av innholdet i direktivet for universelle tjenester begrenser de nasjonale myndighetene til å gå raskere frem enn det EU legger opp til.

This master thesis centers on the EU directive of universal services (2002/22/EC), and how it has been implemented in Finland and Norway. By analyzing the directive in relation to theories on democracy and fair distribution of communicative resources, I have considered the premises stated by EU policy in relation to EU-member Finland and EEC-member Norway.

As a term, "universal services" describes a set of communicative services that should be available to everyone. The term does not define what services are universally accessible, as that is a political question.

As communication politics has become part of the inner market, EU policy states the premises for the development of national regulation in Finland and Norway. The harmonization of communication politics has, despite vastly differing point-of-departures, resulted in a far more similar legislation than what was the case before. This also implies that the restrictive attitude of the EU in relation to the contents of the directive of universal services, has curtailed the national governments in their strive to advance more quickly than what the EU allows for.