Kom nærmere - kom nærmere : en analyse av henvendelsesformer og medieinteraksjon i Nær-TV

Abstract

Kom nærmere - kom nærmere tar utgangspunktet i innringningprogrammet Nær-TV Ring Brita!, som har blitt sendt på NRK fjernsynet (1993-94). Oppmerksomheten har vært rettet mot telefonens rolle som brobygger mellom sender og mottaker, og hvilke implikasjoner denne forbindelsen har for partene i kommunikasjonsrelasjonen.

For publikum bidrar innringningsformatet og den personlige og direkte henvendelsen, til å gi programmet høy grad av "virkelighetsnærhet" og derfor et høyt interaksjonspotensiale. Ved å spille på de tradisjonelle primærgruppefunksjonene skaffer programmet seg en tillit som vanligvis er forbundet med personlig kontakt.

Jeg har argumentert for at publikumsdeltakelsen, sett fra et institusjonelt perspektiv, kan betraktes som en risikoreduserende programstrategi fordi synliggjøringen av programmets publikum bidrar til å begrense noe av den usikkerhet som er forbundet med å kommuisere med en diffus og taus "samtalepartner". Jeg har i den forbindelse lagt vekk på å understreke betydningen av det kontrollpotensialet som synliggjøringen av deltakerne medfører. Kom nærmere - kom nærmere tar utgangspunktet i innringningprogrammet Nær-TV Ring Brita!, som har blitt sendt på NRK fjernsynet (1993-94). Oppmerksomheten har vært rettet mot telefonens rolle som brobygger mellom sender og mottaker, og hvilke implikasjoner denne forbindelsen har for partene i kommunikasjonsrelasjonen.

For publikum bidrar innringningsformatet og den personlige og direkte henvendelsen, til å gi programmet høy grad av "virkelighetsnærhet" og derfor et høyt interaksjonspotensiale. Ved å spille på de tradisjonelle primærgruppefunksjonene skaffer programmet seg en tillit som vanligvis er forbundet med personlig kontakt.

Jeg har argumentert for at publikumsdeltakelsen, sett fra et institusjonelt perspektiv, kan betraktes som en risikoreduserende programstrategi fordi synliggjøringen av programmets publikum bidrar til å begrense noe av den usikkerhet som er forbundet med å kommuisere med en diffus og taus "samtalepartner". Jeg har i den forbindelse lagt vekk på å understreke betydningen av det kontrollpotensialet som synliggjøringen av deltakerne medfører.

The thesis, Kom nærmere - kom nærmere (Come closer - Come closer), focuses on the Norwegian public service broadcasting`s attempt to bridge the gap between the organization and its audience, through the creation of a program called Nær-TV (Close-TV). The main focus is on the telephone's role as a bridge-builder between the organization and its audience, and the implications of this connection for those involved.

The phone-in format, combined with a personal and direct mode of adress, gives Nær-TV a high degree of media interaction potential and what one might call a high degree of reality "approximation". By utilizing primary group functions, the programme manages to construct the sense of trust usually found in personal communication.

Nær-TV is viewed as an attempt to break with the limits, constraints and one-way communicative format of the televisual medium. The thesis argues that audience participation, from an institutional vantage point, can belooked upon as an risk-reducing program technique. The "invisible mass" can be made visible through participation, and reduces some of the insecurities of communicating with a diffuse and silent other. Participation will, as a result, inextricably be linked with institutional control.