Narkotikabruk og moral i Six Feet Under : en analyse av hvordan narrasjon og stil i Six Feet Under tilrettelegger tilskuerens moralske vurdering av protagonistenes narkotikabruk

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan narrasjon og stil i to episoder fra HBO-serien Six Feet Under tilrettelegger tilskuerens moralske vurdering av protagonistenes narkotikabruk. Six Feet Under kan karakteriseres som et familiedrama, men synes å fremstille sine protagonisters narkotikabruk på en tilsynelatende hverdagslig og ukonvensjonell måte. Oppgaven har et etikkteoretisk utgangspunkt med hovedvekt på den kunstetiske posisjonen moderat moralisme, som vektlegger teksten og hvilke følelsesmessige opplevelser denne gir tilskueren som etisk relevant. Til analysene anvendes modeller hentet fra kognitiv teori – først og fremst Murray Smiths sympatistruktur og Margrethe Bruun Vaages modell for empati – i kombinasjon med forteller- og stilteori og annen teori om fjernsynsseriers narrative struktur. Analysene finner at en sentral narrativ- og stil strategi er å kontrastere tilskuerens emosjonelle engasjement for protagonistene som bruker narkotika fra de protagonister som ikke gjør det. Dette skaper ulike typer allianser og moralske forståelser av karakterene, og dreier seg dels om episodenes anføring av ulike interne verdisystem og ulike narrasjonsformer, men også om hvordan protagonistene som bruker narkotika fremstilles som ”virkelige” mennesker. Måten protagonistene som bruker narkotika fremstilles på gjennom episodenes narrasjon og stil argumenterer jeg for at tilrettelegger en nyansert moralsk forståelse av narkotikabruken.

This thesis look into how narration and style in two episodes from the HBO-series Six Feet Under facilitate the viewers moral assessment of the protagonists drug-use. Six Feet Under can be characterized as a family drama, but seems to communicate their protagonists drug-use in an seemingly unconventional way. The thesis has a point of origin in ethical theory with emphasis on the art-ethical position moderate moralism, which emphasise the narrative text and the spectators emotional perception as of ethical importance. In the analysis, models from cognitive science – mainly Murray Smiths structure of sympathy and Margrethe Bruun Vaages modell for empathy – are combined with narrative and style theory, and other theories on narrative structures in tv-fiction. An essential narrative- and style strategy is to contrast our emotional engagement with the protagonists that use drugs from the protagonists that do not. This creates different types of allegiances and moral understandings of the characters, and is partly because of the episodes use of different internal system of values, and different forms of narration, but also by portraying the characters that use drugs as ”real” human beings. The way protagonists that use drugs are portrayed through narration and style I argue creates an ambiguous moral understanding of the drug-use.