| dc.description.abstract | Kan man se Henrik Ibsen som en forløper for Samuel Beckett, i den forstand at Ibsen kan sies å innlede det Beckett i sine dramaer sluttfører? I Peter Szondis Theorie des modernen Dramas 1880-1950 (1956/1972) behandles både Ibsen og Beckett innenfor beskrivelsen av det moderne dramas krise og redningsforsøk. Ut i fra denne teorien, samt en analyse av Ibsens drama, søker oppgaven å belyse Ibsens dramaturgi i forhold til Becketts drama gjennom et fokus på dialog, karakterers ytringer og ytringsmodus som uttrykk for og innvirkende på det mellommenneskelige handlingsrommet og den dramatiske situasjons rammer. I den grad dialog, ytringer og struktur bærer preg av det upersonlige, kan dette sies å få innvirkning for det dramatiske ”mellomrommet” som utgjøres av karakterenes relasjoner, og som ses som dramaets kjerne. Ibsen og Beckett kan oppfattes som ulike stadier i en generell utvikling i forhold til dialogens sentrale funksjon. Trekk av monologisk ytringsmodus kan ses hos Ibsen, og blir dominerende hos Beckett, der også monolog gradvis overtar som dominerende struktur. Hos Ibsen synes karakterer mer og mer å trekkes ut av det mellommenneskelige handlingsrommet, mens handlingsrommet framstår som allerede forsvunnet i Becketts dramatikk. Den ”objektive virkelighet” som formidles i dramatiske situasjon hos Ibsen synes å bryte sammen gjennom karakterenes økende grad av tilbaketrekning til sin ”indre virkelighet”. ”Reell” dramatisk verden og ”ytre virkelighet” som referanseramme problematiseres i den dramatiske situasjon. Det etablerte oppløses. Dette blir synliggjort ved at det mellommenneskelige handlingsrommet forsvinner. Hos Beckett framstår ytre rammer som oppløste gjennom den objektive ”virkelighets” sammenbrudd. En stabil referanseramme som forankring for gyldige betydningsdannelser synes ikke lenger operativ. Dialogisk struktur framstår som upersonlig dialog, der ikke monologen opererer. Karakterers relasjonelle innvirkning svekkes, og karakter og karakters bevissthet formidles i økende grad som fragmentert. Språk og ytringer framstår løsrevet fra en indre uttrykkssammenheng hos karakterene, og karakterene er løsrevet fra en større sammenhengende kontekst. Endringen av forståelsesrammen og den formmessige synliggjøringen av det forsvinnende mellommenneskelige handlingsrommet blir tydeligere hos Beckett enn hos Ibsen. Ved tilgrunnleggelse av en idealistisk tolkning av Ibsens drama i forlengelsen av den klassiske tragedietradisjon, gir det ikke mening å se Ibsen som en forløper for Beckett. Men ved de trekkene man kan se i Rosmersholm og John Gabriel Borkman, framtrer brudd med en lineær og kausal handlingsoppbygging, som viser språkets sammenbrudd og hovedpersonenes isolasjon. Gjennom dette vil man kunne tolke Ibsen som en forløper for Beckett. | nor |