Bach-kantaten som prekenmusikk og som kunst

Abstract

Som tittelen angir, søker oppgaven å nærme seg Bachs kirkekantater fra to forskjellige synsvinkler; som prekenmusikk, altså en tonesatt andakt eller preken, og som kunst, det vil si kantatene som kunstmusikalske verker. Disse to betraktningsmåtene svarer til to hovedretninger innen forskningen på Bachs kirkemusikalske verker; den teologiske Bach-forskningen og den (tradisjonelle) musikkvitenskapelige forskningen. Den teologiske Bach-forskningen har etablert seg i løpet av de siste 20-30 år og er særlig opptatt av å belyse kantatetekstene gjennom studier av den lutherske ortodoksis prekenlitteratur og å vise hvordan Bachs musikk fremhever og utdyper den forkynnelsen eller tekstutlegningen som finner sted i librettiene. Et eksempel på et typisk spørsmål kan være å undersøke sammenhengen mellom umelodiske sprang og bestemte ord i teksten i et resitativ. Den musikkvitenskapelige Bach-forskningen er så gammel som den moderne musikkvitenskapen, som ble utviklet på 1800-tallet blant annet gjennom gjenoppdagelsen av Bachs musikk. Målet er her å studere musikken som musikk, blant annet ved å undersøke form, motivisk oppbygning, harmonisk forløp, satsstruktur osv. Et eksempel på en aktuell spørsmålsstilling kan være hvilken betydning det har for det harmoniske og formmessige forløpet i en sats at åpningsritornellet modulerer til dominanttonearten. Mellom disse (hovedsakelig tysk-dominerte) forskningsretningene eksisterer det en viss motsetning. Et hovedmål har vært å vise at begge disse tilnærmingsmåtene gir verdifulle bidrag til vår forståelse av Bachs kirkelige vokalmusikk og at man heller bør forsøke å la dem virke sammen istedenfor å spille dem ut mot hverandre. En viktig grunn til dette er den store forskjellen i forholdet mellom tekst og musikk i de forskjellige satsene i en Bach-kantate. Et resitativ og en arie (eller korsats) krever forskjellig tilnærmingsmåte for at verkanalysen skal bli meningsfull, og en kombinasjon av resultater og metoder fra den teologiske og den musikkvitenskapelige Bach-forskningen kan komplettere hverandre når det gjelder å gripe Bach-kantaten som en helhet. Oppgaven begynner med en historisk-systematisk gjennomgang av Bach-forskningen for å klargjøre hvordan den teologiske og den musikkvitenskapelige retningen har utviklet seg og å presentere deres målsetninger. Som representanter for hver retning har jeg valgt, på den ene siden Elke Axmacher og Renate Steiger, og på den andre siden Friedhelm Krummacher og Hans Heinrich Eggebrecht. Deretter følger min analyse av de to Bach-kantatene for 5. søndag etter trefoldighet (BWV 88 og 93), først av tekstene i del II og så av selve kantatene i del III.