Abstract
I denne oppgaven har jeg forsøkt å vise at det finnes en alternativ estetisk kontinuitet innenfor populærmusikken fra slutten av 1960-tallet til begynnelsen av 1990-tallet. Det som kjennetegner denne kontinuiteten er ulike former for krysninger av punkelementer med en sterk kunstbevissthet. Jeg valgte å kalle dette for kunstpunkalliansen.
For å illustrere hva kunstpunkalliansen er har jeg analysert tre låter fra tre forskjellige band fra tre forskjellige tiår: The Velvet Undergrounds «Venus in Furs» fra plata The Velvet Underground & Nico (1967), Talking Heads’ «Psycho Killer» fra plata Talking Heads: 77 (1977) og Sonic Youths «Teen Age Riot» fra plata Daydream Nation (1988).
Den enkelte låta er blitt analysert kulturelt og estetisk med flere ulike metodiske innfallsvinkler som: musikkteknisk analyse, drøftninger rundt det moderne versus det postmoderne, spørsmål om autentisitet, diskusjoner knyttet til legitimeringsprosesser og dannelse av kulturelle kanoner, sjangerdiskusjoner osv. Dette har dermed i hermeneutisk forstand definert kunstpunkalliansen.