| dc.description.abstract | FIRE FILMER ÉN VEV?
Med musikken som farkost gjennom fire av Kieslowskis filmer:
La Double Vie de Véronique og Trois Couleurs: Bleu, Blanc et Rouge.
Av Renate Egeberg, august 2002.
Denne oppgaven tar utgangspunkt i et tidligere essay om filmen Blå (Trois Couleurs: Bleu). I det essayet gikk jeg inn i en næranalyse av det som utspilte seg i musikken og i hovedpersonen: Var det en forbindelse mellom musikkens bevegelser og hovedpersonens indre utvikling? Jeg fant at det var en relasjon mellom hovedpersonen Julie og musikken. I møtene mellom Julie og musikken vises hennes sorg og savn, og samtidig hennes trassige fornektelse av verden og omgivelsene. Fordi musikken hjemsøker henne blir hun likevel forhindret fra å glemme fortiden. Gjennom kjærligheten til en tidligere kollega (Olivier) utfordres Julie til å ta sine evner som komponist på alvor. Hun våger til slutt å gå inn i musikken og bearbeide både den og sin egen sorg, for til slutt å forløses i kjærlighet.
Under arbeidet med dette essayet oppdaget jeg forbindelseslinjer til en film Kieslowski hadde regissert tidligere Veronikas to liv (La Double Vie de Véronique). Etter essayet om Blå fulgte jeg musikkens bevegelse bakover i tid, til Veronikas to liv. Dette førte til en utvidelse av hypotesen jeg så langt hadde arbeidet ut i fra: Fra å se på relasjonen mellom hovedperson og musikk, begynte jeg å lete etter sammenhenger mellom disse to filmene. Slik ble hypotesen utvidet til å romme spørsmålet: Finnes det en sammenheng utover Blå og tilbake til Veronikas to liv?
Etter hvert så jeg at disse to filmene formmessig dannet en slags bueform av to søsterfilmer hvor begge bar på det fellestrekket (blant mange flere) at musikkens funksjon strakte seg utover den konvensjonelle rollen som stemningsforsterker. Temaer som død, liv, identitet, tilfeldigheter og utfordringen med å leve under disse eksistensielle spørsmåls ubesvarlighet, gikk igjen i begge filmene.
Etter å ha avsluttet essayet om Veronikas to liv omarbeidet jeg de to essayene til analysekapitler i hovedoppgaven, men med utgangspunkt i min egen kronologi altså i den rekkefølgen jeg møtte disse filmene og begynte å avdekke sammenhenger. Analysen av Blå kommer derfor før analysen av Veronikas to liv. Blå fortsatte å fungere som kjerne og dreiepunkt i det videre arbeidet.
Søket etter meningsbærende overordnet sammenheng måtte nødvendigvis føres videre inn i trilogien (Trois Couleurs: Bleu, Blanc et Rouge) og mot dens to siste filmer - Hvit (Blanc) og Rød (Rouge). En viktig forutsetning for å bringe dette arbeidet videre, var det faktum at alle de fire filmene hadde samme opphav: De var blitt til mellom hendene på manusforfatter Krzysztof Piesiewicz, komponist Zbigniew Preisner og regissør Krzysztof Kieslowski. Det var dermed på tide å stille seg selv spørsmålet: Går jeg nå fra to filmer og inn i en filmsyklus bestående av fire satser?
I Hvit og Rød arbeider musikken fra en mer tilbaketrukket posisjon som stemningsforsterker. Dermed er musikken deltagende på en annerledes (og mer tradisjonell) måte enn i de to første filmene. Fra kulissene deltar musikken som fortolker av handlingen på lerretet, og formidler hovedpersonen(e)s tanker og indre liv ut til salen.
Gjennom arbeidet med alle de fire filmene så jeg til slutt hvordan Veronikas to liv inntok rollen som førstesats, både kronologisk og i sin presentasjon av hovedtemaene. Blå føyer seg inn som en lento andresats. Den tredje satsen, scherzosatsen, i en firesatsers komposisjon er ofte kontrasterende til de øvrige satsene så også Hvit. Den skiller seg blant annet ut ved at hovedpersonen er mann (hovedpersonene er stort sett kvinner i de øvrige filmene). Hvit bidrar med både nytt tempo og nytt lynne, for eksempel ved sin utstrakte bruk av tango. I Rød samles temaene og sammenhengene fra de tre foregående filmene, og dette materialet bearbeides i et nytt lys, på samme måte som den repeterende og lett varierte boleroen som ledsager mange av scenene i Rød. Formen avrundes, men uten å lukkes. Muligheten for videre refleksjon er fortsatt tilstede, temaene er uttømmelige.
Gir det mening å lete etter sammenhenger for sammenhengenes egen skyld? Neppe. De gir mening bare i den grad de kan berike forståelsen av filmene med et aspekt som er fraværende når de sees isolert. Disse filmene er ikke avhengige av hverandre for å kunne gi mening, de står støtt også alene. Likevel har jeg i dette arbeidet sett hvordan de sammen danner en helhet som gir tanken større spillerom og Kieslowskis grunntemaer flere utfoldelsesmuligheter. Det er med andre ord mer fruktbart å vurdere disse filmene som ett verk enn som én pluss tre filmer.
I disse filmene, kanskje tydeligst i trilogien Tre farger, gir Kieslowski en studie over menneskelivet i fire akter, med hverdagslivets møte med kjærlighet, liv, død, sorg og glede som utgangspunkt. Sammen med Piesiewicz arbeidet han med manuset til en ny trilogi: Himmel, Helvete og Skjærsild. Himmel (lansert som Heaven) er ført til lerretet og regissert av den unge tyske regissøren Tom Tykwer (og har premiere i Norge i slutten av august 2002).
Så Kieslowski for seg en ny studie av menneskets liv i det hinsidige, etter å ha arbeidet med det dennesidige?
Kieslowski kom ikke så langt. Han døde i 1996.
Veronikas to liv rullet over Europas kinolerreter i 1991,
Tre farger: Blå og Hvit kom i 1993, Rød kom i 1994. | nor |