Abstract
Filmmusikk er musikken som aldri høres. Hvis man intervjuer et kinopublikum på vei ut av kinoen, vil de aller fleste måtte tenke seg om nøye for i det hele tatt å huske at filmen inneholdt musikk. Paradoksalt nok er det en kjennsgjerning at musikk er en essensiell del av kinoopplevelsen, og i stor grad er med på å forme vår oppfatning av den aktuelle filmen.
For meg representer den amerikanske komponisten Danny Elfman noe av det aller ypperste innenfor sjangeren. Musikken hans har fascinert, forundret og gledet meg i årevis, og utgjør en essensiell del av flere av mine favorittfilmer. En film står imidlertid i en særstilling. Den eneste filmen jeg kan begynne å gråte av bare ved å tenke på den. Filmen som rører ved noe så dypt i meg at jeg ikke kan forklare hva den betyr for meg. Det har jeg gitt opp. Det er ikke lagd slike ord. Tim Burtons ”Edward Saksehånd.”
Elfmans partitur for ”Edward Saksehånd” står for mange kritikere som det absolutte høydepunktet i hans karriere:
”Never has [Elfman] so eloquently demonstrated his capacity to write such tragically beautiful music. Not only are the themes tender and lyrical, but the sheer expression of the writing is the fullest possible realization of the power of an orchestral/choral combination – many of the cues on this album are quite the equal of anything Williams or Horner have produced in its field, and several are incandescently beautiful…”
(Rob Allison, Soundtrack! 1990 )
“Elfman charms the captive listener with a collection of the most sumptuous themes to be heard in quite some time.”
(Graham Butler, Movie Music, 1991 )
Dette er og en oppfatning som deles av Elfman selv. I forbindelse med filmens 10års jubileum i 2000, ble det gitt ut en spesialutgave av filmen, som blant annet inkluderte et kommentatorspor med Danny Elfman. Han forteller her at:
””Edward Scissorhands,” after doing at this point, […] 37-38 scores, still is either one of my favourites, or perhaps even my favourite.”
(Elfman, 2002)
Det som, i mine øyne, gjør denne filmen så spesiell, er måten film og musikk utgjør en helhet. Den visuelle og den auditive siden av filmen er her helt uløselig knyttet til hverandre. Med sitt partitur har Elfman skapt et perfekt lydlig univers for ”Edward Saksehånd,” et univers som utfyller og på samme tid gjenspeiler Burtons bilder. Men hvordan. Hvorfor oppleves nettopp musikken i denne filmen som så spesiellt passende?
Som jeg har vært inne på tidligere har jeg et meget sterkt personlig forhold til ”Edward Saksehånd.” Depp, Burton og Elfman representerer for meg det ypperste innenfor sine respektive fagfelt, og filmen innehar for meg den absolutte hedersplassen i filmhistorien. Det er en film som betyr utrolig mye for meg, og jeg har under arbeidet med oppgaven har jeg vært nødt til ta en rekke uforutsette pauser, rett og slett fordi musikk og film gang etter gang rørte meg til tårer. Hadde jeg noen gang fått spørsmålet ”Hvilken film ville du tatt med deg til en øde øy?” hadde jeg ikke vært i tvil et sekund. Det er hevet over enhver tvil at oppgaven selvsagt bærer preg av dette. Dette er med andre ord min egen, høyst personlige tolking av ”Edward Saksehånd” partitur, og bør leses som sådan.
Selv om jeg ser at denne tilnærmingen til oppgaven, med den mangelen på objektivitet den medfører, ikke er uproblematisk, anser jeg likevel den for å være mest egnet til å besvare problemstillingen. Formålet med oppgaven er ikke å presentere en total, uttømmende analyse av musikken i ”Edward Saksehånd,” men derimot å prøve å forklare min egen opplevelse av filmen , en opplevelse av en film med en unik samhørighet mellom bilder og musikk. Hvorfor oppleves musikken til akkurat denne filmen som så spesielt passende? Hvilke elementer ved filmen er det Elfman fanger opp i sitt partitur? Oppgaven har sitt utspring i en egen, høyst personlig, opplevelse av filmen, og et ønske om å kunne forklare denne. En personlig innfalsvinkel virket derfor som den mest riktige. I Middleton:” [...] interpretation is an intersubjective process: we have access to our own assumptions, can report them and compare them with others.” (Middelton, 1990:217)
Imidlertid er det en ting jeg innledningsvis føler det er viktig å gjøre leseren oppmerksom på. Jeg er på det rene med at deler av oppgaven, og dette kapitelet i særstilling, kan tas til inntekt for et semiotisk musikksyn. Det er denne siden av Elfmans musikk som i stor grad har stått i fokus i oppgaven, da jeg anså den som mest relevant i forhold til problemstillingen min. Mitt personlige musikksyn avviker i stor grad fra dette. På grunn av dette har jeg under hele skriveprosessen hatt et svært ambivalent forhold til akkurat denne arbeidsmetoden. Selv om jeg på den ene siden selvsagt der at dette er et viktig aspekt ved filmusikk generelt, jeg har vært redd for å redusere musikken til et en-til-en forhold, til et ”språk” der hvert eneste lille musem har en helt entydig, autonom betydning. Et så ensidig musikksyn gjør jeg her oppmerksom på at jeg tar sterkt avstand fra. Jeg ser selvsagt at det er andre aspekter ved Elfmans musikk, aspekter jeg ikke har belyst i min oppgave. Det at jeg i stor grad har hatt et semiotisk fokus i denne oppgaven, kommer som sagt utelukkende av at det er det som er mest tjenelig for oppgaven.
Til slutt, en liten bønn til leseren: Det å adekvat skulle beskrive musikk ved hjelp av ord er, og kommer alltid til å være, i alle fall i denne studentens øyne, notorisk vanskelig. Å skulle fange noe så flyktig, som taler så direkte til følelsene våre på sidene av en masteroppgave føles til tider rent ut umulig. Jeg har gjennom hele oppgaven vært redd for å ikke yte Elfmans musikk rettferdighet, vårt redd for å bare kunne formidle en liten promille av det magiske musikalske universet han har skapt til leseren. Jeg har derfor i min analysedel lagt spesiell vekt på å finne ord som vekker assosiasjoner, som kanskje kan skape lydlige bilder for leserens indre øre, og på denne måten gi en mer ”korrekt” beskrivelse av hvordan Elfmans partitur lyder. Allikevel er det mitt håp at leseren straks etter å ha lest denne oppgaven går ut og ser ”Edward Saksehånd.” Det er slik Elfmans musikk endelig skal oppleves. Som en del av den fascinerende kombinasjonen av lyd og bilde som film er, og ikke som tørre ord på sidene i en masteroppgave.