| dc.description.abstract | Oppgaven har en todelt problemstilling som stiller følgende spørsmål: Hva er produsentens rolle under innspillingsprosessen i det tyske plateselskapet ECM, og er det mulig å spore en estetisk grunnholdning ved selskapets virke? Ved å stille disse spørsmålene håper jeg å få frem noen av særtrekkene ved selskapets produksjonspraksis. Som et bakgrunnskapittel har jeg forsøkt å skissere ECMs plass i jazzhistorisk sammenheng, hvor jeg i grove trekk tar for meg selskapets opprinnelse samt eksempler på ulike genre representert i selskapets katalog. Problemstillingens første ledd baserer seg på egne intervjuer med musikere, lydtekniker Jan Erik Kongshaug og produsent Manfred Eicher, samt innsamlede avis- og tidsskriftsartikler og tidligere forskning omkring musikkproduksjon generelt. Dette stoffet har jeg videre forsøkt å bringe over i en mer teoretisk diskusjon omkring hvordan musikkvitere kan tilnærme seg analytisk de prosesser som foregår under en innspilling av improvisasjonsbasert musikk, og videre litt om formidlingsproblematikken vi står ovenfor med et slikt arbeid. Når det gjelder problemstillingens andre ledd, er det anlagt et bredere musikkfilosofisk perspektiv som diskuterer selskapets profil i tilknytning til det generelle skillet mellom modernisme- og postmodernisme i estetikksammenheng.
Hva har så behandlingen av problemstillingen gitt av resultater? For det første har det utkrystallisert seg noen hovedpunkter som synes å være gjeldende kjennetegn ved idealtypen av produksjoner på selskapet: kort tid i studio under selve innspillingsprosessen skaper en fortettet, konsentrert og kreativ atmosfære i studio. Et viktig poeng synes å være at de tekniske hjelpemidlene skal brukes på en måte som fremhever instrumentenes naturlige klang og musikernes særegne tone best mulig. Følgelig blir det vesentlig å manipulere minst mulig med effekter som fjerner særpreget fra instrumentets opprinnelige klang. I korthet kan vi si at det søkes etter en så naturlig gjengivning av lyd som mulig. Produsentens rolle under en slik innspillingsprosess er i dette tilfellet ikke nødvendigvis så ensartet som det ved første øyekast kan synes å være. Rollen varierer med type prosjekt, men som et hovedkjennetegn kan vi si at han er en aktiv og lyttende produsent, som legger stor vekt på å hente frem et originalt og personlig inntykk i musiseringen. Dette setter selvfølgelig relativt strenge krav til musikere, noe som gjør at han for noen til tider kan være for krevende, mens andre igjen finner hans engasjement fruktbart og berikende for innspillingsprosessens forløp.
Den nevnte teoretiske diskusjonen, hvor jeg tar utgangspunkt i psykoanalytikeren Jacques Lacan og semiologen/litteraturviteren/sosiologen/filosofen Roland Barthes har først og fremst blitt til gjennom et forsøk på å gripe et problem ved musikkvitenskapen generelt, nærmere bestemt språkets evne til å formidle musikkopplevelsen. Ambisjonene her har vært relativt beskjedne: Å peke på noen innfallsvinkler til en mulig formidling av improvisasjonsmusikkens etter mitt syn kanskje mest interessante aspekt: Når kontrollelementet i musiseringen til en viss grad ser ut til å miste taket, eller sagt med jazzsjargong: Når musikken tar av . Noe av kjennetegnet ved de virkelige vellykkede ECM-innspillinger med Eicher som produsent synes å være at han makter å ivareta dette aspektet, og derigjennom gi musikerne plass til å utforske grenser og våge å miste kontrollen. Koblingen til Lacan og Barthes (med vekt på deres fokus på den mentale nytelse og bevissthetstap, eller jouissance ) er mer antydende enn konstaterende, men er etter mitt syn et fruktbart utgangspunkt for diskusjoner rundt et slikt i utgangspunktet vagt og relativt uangripelig tema.
Når det gjelder spørsmålet om den estetiske grunnholdning ligger det mye implisitt i det ovennevnte. Grovt forenklet kan vi hevde at ECMs produksjonspraksis har en rekke modernistiske trekk ved seg. Det gjelder blant annet det nevnte fokus på autentisitet og originalitet. Videre er spesielt søken etter det overskridende i musiseringen, utfordring av mer eller mindre gitte grenser, et annet viktig moment. Og overskridelsen står nettopp igjen som et essensielt trekk ved ECMs produksjonspraksis. | nor |