Romantiske klavervirtuosers fortolkningsideal og oppførelsespraksis. Utdatert eller fortsatt aktuell?

Abstract

I denne hovedoppgaven prøver jeg å belyse særtrekk ved de romantiske klavervirtuosenes interpretasjonskunst fra ca.1840- til 1940-tallet. Jeg har valgt å kategorisere disse pianistene under en felles klavertradisjon som jeg har benevnt «den romantiske virtuostradisjon». Pianistenes fortolkningshistorie, som i hovedsak strekker seg gjennom det 19. og 20. århundret, er et lite utforsket felt for musikkvitenskapen. Den viktigste kilden i drøftingen av de romantiske klavervirtuosenes fortolkningsideal og oppførelsespraksis har derfor vært anvendelsen av tidlige pianistinnspillinger fra 1905 til 1945. Disse innspillingene representerer et unikt musikkhistorisk materiale, da de ikke bare er en dokumentasjon på enkeltutøveres fremførelser, men også dokumenterer ulike tiders oppførelsespraksis og fortolkningsideal. Svært mange av pianistene som gjorde innspillinger gjennom første halvdel av det 20. århundret, var elever eller andregenerasjonselever av bl.a. Chopin og Liszt. En stor del av dette klingende kildematerialet avdekker dermed en utøvertradisjon som strekker seg tilbake nettopp til 1800-tallets ledende pianister, klaverpedagoger og klaverkomponister.

Ved å lytte til de tidlige pianistinnspillingene, hvis repertoar oftest består av korte romantiske verker, finner jeg det svært interessant å registrere at disse pianistenes særegne klaverkunst i liten grad er blitt videreført av vår tids pianister. Dette gjelder i særlig grad betoningen av en fri og særdeles subjektiv fortolkning hvor man viste en større tillit til utøverens kunstneriske kompetanse, og likeledes en utpreget fleksibilitet og labilitet i fortolkningen av verkets tempo og rytmikk. Arpeggiering av akkorder og intervall, asynkronisering mellom akkompagnement og melodistemme, hyppige og bråe temposkift,hyppig anvendelse av accelerando og ritardando, stringendo-calandorubato, tenuto/agogiskaksent- rubato er noen av de oppførelsespraktiske trekkene som sjelden anvendes av vår tids pianister. Ved å belyse de romantiske pianistenes klaverkunst, åpner man også for en nødvendig debatt og vurdering av vår tids interpretasjonskunst, samt problemstillinger som oppstår rundt anvendelsen av historisk/romantisk oppførelsespraksis.