Abstract
Finnes det mytiske og narrative strukturer nedfelt i 1900-tallets klaversuiter? Og kan man avdekke disse ved hjelp av semiotisk analyse?
Semiotikk er læren om tegn og hvordan disse tegn blir til mening for oss. Semiotikken har røtter tilbake til antikken, men ble et vitenskapelig fagfelt gjennom lingvisten Saussure og filosofen Peirce. De siste 30 åt har semiotikken blitt brukt som hjelpevitenskap innenfor musikkvitenskap, og de siste årene har forskeren Eero Tarastis teorier stått sentralt.
Suiter er en samling sammensatte barokke danser som rikk sin renessanse i mellomkrigstiden. Oppgavens musikalske materiale er suitene til Carl Nielsen, Maurice Ravel og Arnold Schönberg. Deres suiter er ulike i satsantall og oppbygging, men satsene ligger alle langs samme syntagmatiske kjede. Derfor undersøker jeg i denne opgaven om de kan ha felles narrative strukturer
Ved hjelp av Tarastis generative teorier som bygger på lingvisten A.J Greimas sine teorier, forsøker jeg å vise at det finnes en felles mytisk struktur i klaversuitene til Nielsen, Ravel og Schönberg.