Abstract
Den første utgaven med Johann Sebastian Bachs store frie orgelverker ble utgitt i årene 1844 til 1845 av Konrad Friedrich Griepenkerl (1782-1849). Teksten i forordet til ugaven dokumenterer at svært mye av det 18.årh.s spillemåte, på områder som gjelder artikulasjon og frasering, fortsatt hadde gyldighet blant (konservative) orgelutøvere. Griepenkerl er kanskje den siste som krever det 18.årh.s non-legato ("ordentliches Forthgehen") som normal artikulasjon for dette repertoaret
Til tross for sin konservatisme når det gjelder artikulasjon, representerer Griepenkerls registreringer et brudd med det 18.årh.s konvensjoner. Begrepet "organo pleno" har hos Griepenkerl mistet sin opprinnelige betydning, og i tråd med romantikkens reserverte holdning til overtoneregister går han inn for mer grunntonebetonte registreringer.Også når det gjelder manualskifter ser det ut til at Griepenkerl har fjernet seg fra 1700-tallets praksis, idet han går inn for manualskifter både for å understreke verkenes formale oppbygging, og for å oppnå variasjon. Det er ingen ting som tyder på at Griepenkerl har gått inn for en lignende praksis for fugene.
Når det gjelder registrering av det frie repertoaret har trolig August Wilhelm Bach (1796-1869) og dennes elev, Carl August Haupt (1810-1890), representert en tradisjonsbunden interpretasjonsstil, fullt i tråd med praksis i det 18.årh. Haupts elev, nordmannen Johannes Haarklou (1847-1925) kan fortelle at preludier og fuger ble spilt gjennomgående med "organo pleno", uten skifte av manual. Også Albert Schweitzer (1875-1965) kan fortelle om en slik interpretasjonspraksis i Berlin ved overgangen mellom det 19. og 20.årh. Det er mindre sannsynlig at representantene for denne spillestilen har vært like konservative på områder som gjelder artikulasjon.
Med Bach-tolkere som Felix Mendelssohn Bartholdy (1809-1847) og Johann Gottlob Schneider (1789-1864)har sannsynligvis legato som grunnartikulasjon befestet seg. I følge Schneiders elev, hollenderen Willem Frederic Gerard Nicolai (1829-1896), skal Schneider ha gått inn for en subtil utarbeidelse av frasering og artikulasjon. Schneiders fraseringer er overveiende opptaktige, og vi ser at barokkens metriske aksentuering trår tilbake til fordel for en taktmessig uavhengig, ekspressiv frasering. For å oppnå klanglige effekter, og for å understreke musikkens formale oppbygging, har trolig både Mendelssohn og Schneider praktisert manualskifter i enkelte fuger. Fugene kan også ha blitt fremført med registercrescendo.
Også Franz Liszt har hatt en viss betydning for Bach-interpretasjon på orgel. Praksis med å fremføre Bachs Passacaglia med registercrescendo, går trolig tilbake til ham.
Med organistene Otto Dienel (1839-1905) og Heinrich Reimann (1850-1906) finner det sted en total modernisering av Bach-interpretasjonen. Begge går inn for å tilpasse repertoaret til det moderne orgelet med sine mange hjelpemiddel for å oppnå klanglige kontraster og registercrescendo. Det er mulig at interpretasjonsstilen har funnet sitt praktiske nedslagsfelt i Bach-utgavene til Paul Homeyer (1853-1909) og Ernst Naumann (1832-1910).
Denne subjektive og ekspressive Bach-interpretasjonen når sitt høgdepunkt og sluttpunkt i Karl Straubes (1873-1950) utgave av andre bind av Peters-utgaven i 1913. Straubes utgave kodifiserer den ekspressive interpretasjonsstil. Frasering og artikulasjon er utarbeidet etter Hugo Riemanns prinsipper, der all musikk blir forstått som "opptaktig". Registreringene viser en nærmest "kaleidoskopisk" fargeveksling.