Slagverkmetodikk : Allsidig slagverkundervisning i norske kulturskoler

Abstract

Slagverkinstrumenter er mange og ulike og tar del i ulike besetninger. For en slagverkutøver i dag betyr dette å stå midt i et landskap med mange muligheter. Målet for mange er å oppnå så stor allsidighet som mulig. Med utgangspunkt i at slagverkinstrumenter hver for seg kan representere ulike musikkelementer, som f.eks. rytme, melodi og harmoni, kan en integrert anvendelse av alle instrumentene bidra til en bedre forståelse av musikk som helhet. Siden denne instrumentgruppen representerer et mangfold av instrumenter, genrer og kulturer, bør den også ses på som et bidrag til en allsidig musikkundervisning. I korps og orkestre har også repertoaret og instrumentet blitt mer komplisert og krevende de siste årene. Det å spille slagverk kan være utfordrende, spennende og ikke minst kreativt. Forskning viser at barn og ungdom også er allsidige av natur og trenger å opprettholde sin allsidighet. Jeg kan derfor påstå at slagverkundervisning i kulturskolen kan ved bruk av ulike slagverkinstrumenter bidra til å øke musikalsk kompetanse og kulturell forståelse. Samtidig fordres også til en simultan, parallell anvendelse av slagverkinstrumenter i en spiralprogresjon. Det betyr at elevene skal ha kontakt med alle slagverkinstrumenter fra første stunden og på en så integrert måte som mulig. Oppgaven baseres på en del teorier av Bjørkvold, Gadamer, Bruner og Gardner samt konseptene til Jaques-Dalcroze, Orff og Comprehensive Musicianship. For å undersøke påstanden nærmere har jeg brukt kvalitative elev- og læreintervjuer og observasjoner på syv ulike kulturskoler i Namsos, Trondheim, Bergen, Stavanger, Oslo, Bærum og Asker kommuner. Funnene har gitt meg mer innsikt enn den første forventede bekreftelsen eller avkreftelsen av min påstand. Det er andre sider av undervisningen enn bare instrumental allsidighet som fremhever læring og som også er nødvendige å ta hensyn til.