Den akustiske jazzpianotrioen

Abstract

I denne oppgaven har jeg søkt å kartlegge noen av de elementene som kjennetegner den akustiske jazzpianotrioen, og diskutere hva som er med på å bidra til dens rike uttrykkspotensiale og slitesterke posisjon i jazztradisjonen. Her har viktige stikkord vært fleksibilitet, stort rom for kollektiv dialektisk improvisasjon, rike muligheter til å benytte det store spekteret av assosiasjoner som er knyttet til de enkelte instrumentene, og også det store potensiale som oppstår når pianotriosettingen blir et fruktbart møtepunkt mellom den klassiske, europeiske kunstmusikktradisjonen på den ene siden, og den rytmiske, afro-amerikanske tradisjonen på den andre. Denne kombinasjonen, dette skjæringspunktet mellom de forskjellige stilartene og måtene og tenke på, der man på sett og vis lykkes i å forene “det beste fra begge verdener”, er for meg noe av det som gjør pianotriosettingen til en så fascinerende og spennende musikalsk arena. Videre har jeg gjennom analyse av en eksisterende pianotrioinnspilling med Keith Jarret Trio, og deretter gjennom presentasjon av egen innspilling, søkt å eksemplifisere hvordan elementene som blir presentert i den første delen av oppgaven kan komme konkret til uttrykk i en praktisk, utøvende triosituasjon.