Papa Haydn's Dead and Gone? Autentisitet, kanonisering og nyere Haydnforskning

Abstract

Hovedoppgaven er en presentasjon og kritikk av nyere Haydnforskning, representert primært av de amerikanske musikkviterne James Webster, Elaine Sisman og Mark Evan Bonds. Disse musikkviterne representerer et paradigmeskifte innenfor Haydnforskningen, som kjennetegnes av forsøket å rekonstruere et mer autentisk bilde av Haydn, hans musikk og kulturelle omgivelser. Målet med denne rekonstruksjonen er å heve Haydns status innenfor den vestlige kunstmusikalske kanon. Hovedoppgaven argumenterer for at denne rekonstruksjonen på viktige punkter mislykkes. Bonds og Sismans påstand om at Haydns musikk ble komponert og vurdert på grunnlag av regler, konvensjoner og prinsipper hentet fra den klassiske retorikken viser seg å ikke ha noen basis verken i 1700-tallets musikkteori eller Haydns komposisjonspraksis. James Websters påstand om at den unike status som den vestlige kulturen har innvilget Beethoven (sammenfattet i hedersbetegnelsen ”The Man Who Freed Music”) i virkeligheten tilhører Haydn, mangler også historisk dekning. Et forsøk på å rekonstruere en mer "autentisk" forståelse av Haydn bør heller ta utgangspunkt i samtidens fokusering på Haydns ”vidd” og ”humor”, og i de mange sammenligningene av Haydn med den britiske forfatteren Laurence Sterne.