The story is memory: Antonio Bibalos Glassmenagerie : En studie i tradisjon og sjanger i nyere norsk musikkdramatikk.

Abstract

Hvordan velger norske komponister å tilnærme seg og utforme operasjangeren i sine verker mot slutten av det 20.århundre? Musikkdramatikk har vært en sterkt ekspanderende sjanger i Norge de siste årene. Det har vært en stor og mangfoldig fremvekst av scener og fora for utvikling og fremføring av ny musikkdramatikk. Til tross for en påtakelig interesse for og entusiasme omkring sjangeren, har ikke opera opparbeidet seg en posisjon som aktuell kunstform i Norge, og jeg stiller spørsmål om den manglende offentlige diskurs omkring opera her til lands har vært medvirkende til dette. Jeg ønsker med denne hovedfagsavhandlingen å vise hvordan også norsk musikkdramatikk skrevet de siste tiår konfronterer allmenngyldige problemstillinger som gjelder utforming av opera i det 20.århundre. Jeg ønsker med dette å bidra til en norsk diskurs om opera og musikkdramatikk som er på høyde med problemstillinger som er å anse som sentrale innen feltet.

Spørsmål om forholdet til tradisjonen og om utforming av sjanger er de to sentrale aspekter i hovedfagsavhandlingen. Disse to aspektene vektlegges også i fremstillinger av den norske musikkdramatikken. Jeg har tatt utgangspunkt i Antonio Bibalos opera The Glassmenagerie fra 1996 skrevet over Tennessee Williams’ skuespill med samme tittel, og diskuterer verket som representativt for noen tendenser innen nyere norsk musikkdramatikk.

I hovedfagsavhandlingens første del diskuterer jeg kort hovedstrømningene innenfor utviklingen av norsk musikkdramatikk siden etableringen av Den Norske Opera i 1958, og drøfter nyhetsbegrepet slik det anvendes i en norsk diskurs om opera. Gjennom denne fremstillingen ønsker jeg å gi et bilde av den konteksten Bibalos verk er skrevet innenfor, og av operadiskursen i Norge de senere år. Hangen til tradisjonalisme har vært en utpreget kritikk av nyere norsk musikkdramatikk. Jeg drøfter hva denne tradisjonalismen består i, hvordan man skal forholde seg til et tradisjonsbegrep som gjelder opera og hvordan forholdet til tradisjonen artikuleres og gjøres til tema i verkene. Diskusjonen om en særegen norsk tradisjonsbevissthet står sentralt.

Ideen om operasjangeren fester ved operaen op en særegen måte, og sjangeren kan dermed sies å ha en særlig pregning av tradisjonen. En diskusjon om sjanger henger nært sammen med diskusjonen om operaens forhold til tradisjon og anvendelse av tradisjonsbegrep. Opera som sjangerbetegnels favner vidt i det 20.århundre og sjangeren har gjennomgått en radikal utvikling. Diskusjonen om sjanger dreier seg rundt hvordan en refleksjon omkring sjangeren er vesentlig som en nøkkel til forståelse og fortolkning av en kunstform hvor spillet med sjangeren og dens egenart står sentralt i det 20.århundre.

Hvordan operaen i det 20.århundre har gått i retning av et avansert spill med sjanger og tradisjon kommer også til syne i utformingen av de norske verkene. Jeg har fokusert på elementer ved Bibalos Glassmenagerie hvor jeg mener verket er på høyde med andre gode verker innenfor operalitteraturen. Spørsmål om utforming av sjanger knyttes opp mot litteraturoperabegrepet og hvordan Biablos verk forholder seg til dette med tradisjonelle virkemidler. Verket drøftes i lys av teorier omkring operatiske narrasjoner, med særlig henblikk på muligheten for å formidle ulike tidsplan innenfor det operatiske drama og på hvordan verkets fortellerstemme også i stor grad sammenfaller med fortellerrollen i dramaet. Jeg ser også på hvordan illusjonen og iscenesettelsen tematiseres i verket, og plasserer The Glassmenagerie innenfor en kontekst som utgjøres av Bibalos øvrige musikkdramatiske produksjon og av verker innenfor operalitteraturen som verket knytter forbindelser til.