Abstract
Som undertittelen antyder, er oppgaven en undersøkelse av hvordan forholdet mellom teksten og musikken arter seg i to av komposisjonene til den italienske komponisten Luciano Berio. Jeg foretar deskriptive analyser av verkene og setter dem opp mot et teoretisk fundament som er vinklet mot nyere tekstteori representert ved Roland Barthes og Umberto Eco, samt relevante teorier fra mitt fagfelt. Mange lignende arbeider er gjort med en problemstilling som omhandler tekst og musikk. Men når det gjelder modernistiske verk kan dette tradisjonelle bildet synes utdatert. Min erfaring er at problematikken bør utfordres ved at man tar utgangspunkt i nyere tankegods enn det som tidligere har vært normen. Dette både for å yte verkene rettferdighet og for å gi et riktig bilde av modernistiske vokalverk.
Et moment som stadig er tilbakevendende i slike diskurser, er ulike oppfatninger av mening og meningsdannelse. I denne oppgaven er det naturlig å bruke et semantisk fundert meningsbegrep i analysene til tross for og på grunn av at det semantiske innholdet ofte drukner i musikkens kaotiske lydbilde. I forlengelsen av dette kan det synes som om det kaotiske er en norm i Berios musikk som resultat av samvirket mellom teksten og musikken. Med utgangspunkt i disse momentene er målet for oppgaven å danne et bilde av Berios spill med ord i de to verkene A-ronne og Laborintus II.