Abstract
Richard Strauss og Hugo von Hofmannsthal:
"Ariadne auf Naxos"
Det nye synet på Strauss og hans musikk vi har sett i den senere tid skaper et behov for en ny gjennomgang av hans verker. I store deler av den musikkvitenskaplige litteratur kritiseres Strauss for en manglende forståelse for verkenes mer filosofiske bakgrunn. Denne holdningen har blitt utfordret i den nyere litteratur. Gjennom grundig primærkildegranskning har jeg funnet at mye av den tidligere litteratur om Strauss, ikke bare er overfladisk, men også til tider direkte feilaktig. Jeg har lagt vekt på hvordan man særlig gjennom korrespondansen med Hofmannsthal kan følge Strauss' store rolle i utformingen av dette verket.
Med utgangspunkt i versjonen av "Ariadne auf Naxos" fra 1916 har jeg sett på verkets spill med ulike fiksjonsnivåer og bruken av stilblanding, ironi og anakronismer. På det musikkanalytiske planet har jeg lagt vekt på å se på hvordan Strauss gjennom en symfonisk bruk av de meget differensierte musikalske temaer og gjennom utformingen av de kontrasterende deler, skaper en unik helhet.
Ved å se på det historiske klima verket ble til i har jeg undersøkt hvordan Hofmannsthal og Strauss forholder seg til tidens estetiske tendenser, særlig modernismen. Jeg har i siste del av oppgaven funnet begrunnelser for hvordan endringen av synet på Strauss' og Hofmannsthals musikkdramatiske verker henger sammen med vår tids postmodernistiske ideologi og tankesett.