Bill Evans' og Keith Jarretts tonevalg og fraseoppbygging : En sammenligning ut fra en vertikal og en horisontal betraktningsmåte

Abstract

Oppgaven tar utgangspunkt i jazzpianistene Bill Evans og Keith Jarrett og sammenligner deres improvisasjoner. Jeg har tatt utgangspunkt i en standardlåt de begge har spilt inn i trio-format, What Is This Thing Called Love, og analysert deres improvisasjoner over denne. Oppgaven er begrenset til å se på deres improviserte melodiske linjer. Jeg har valgt å dele analysen inn i to hoveddeler, en vertikal og en horisontal.

Med vertikal analyse mener jeg her hvordan deres tonevalg er i forhold til akkordunderlaget. Jeg har brukt Dick Groves akkordfamilieteori slik den fremstår i hans bok Arranging Concepts som analyseredskap for å kartlegge deres tonevalg. I tillegg til Grove har jeg trukket inn bruk av kromatikk i jazzimprovisasjon for å sammenligne pianistenes bruk av dette virkemiddelet.

Med en horisontal betraktningsmåte mener jeg her hvordan Evans og Jarretts improviserte fraser er bygget opp. Jeg ser her på parametere som fraselengde, rytmikk, sekvensering og melodisk kontur. Jeg argumenterer også for hvor viktig melodisk kontur er for vår oppfatning av melodiske fraser med utgangspunkt i Aiello, Sloboda, Bregman og Snyder.

Min erfaring fra jazzimprovisasjonsopplæring er at det er en sterk overfokusering på de vertikale parametrene, da tonevalg i forhold til akkordunderlag. I denne oppgaven viser jeg hvor sentrale de horisontale parametrene er når det gjelder forskjellene hos Evans og Jarrett i de improvisasjonene som her er analysert.