| dc.description.abstract | Lydinstallasjoner, eller soniske installasjoner, er for de fleste i dag en kjent kunstform. Soniske installasjoner finner vi utstilt i museer og gallerier, samtidig har kunstformen fått en rolle som utsmykning og som permanent stedsspesifikk kunst i det offentlige rom. Soniske installasjoner er en av de mange nye kunstformene fostret av 1900-tallets avantgarde kunstbevegelser. Felles for disse kunstbevegelsene var deres orientering mot en performativ og tverrestetisk kunstpraksis, hvor blant annet musikk og billedkunst har opptrådt i et gjensidig samspill.
Både komponister (med musikkfaglig tilhørighet) og billedkunstnere anvender i dag soniske installasjoner som kunstnerisk medium. Til tross for dette befinner diskursen om soniske installasjoner seg hovedsakelig i kunstfaglige forhold. Musikkvitenskapen innehar en redsel for å definere tverrfaglige aktiviteter, og forholder seg dermed uvitende om mange kunstuttrykk, for eksempel tverrfaglige uttrykk som soniske installasjoner, hvor musikk inngår som en av flere komponenter. Soniske installasjoners musikkfaglige tilhørighet blir ambivalent da kunstformen anvendes uten å erkjennes (teoretisk). Dermed forstås kunstformen fra to forskjellige fagforhold; kunstfaglig (kunstner) og musikkfaglig (komponist), og soniske installasjoner har slik fått to ulike tilnærminger.
Hovedoppgavens tittel I dialog med soniske installasjoner, understreker oppgavens hovedmål; å skape dialog mellom soniske installasjoners to ulike fagforhold for å skape en felles forståelse for kunstformen. Ved å påvise soniske installasjoners tilhørighet i en felles, tverrestetisk arena, har jeg forsøkt å finne en fruktbar syntetiserende tilnærming til kunstformen. Dialog er et nøkkelbegrep og samtidig symbolsk anvendt i hovedoppgaven. En dialog innebærer et flertall, i motsetning til monolog, og indikerer en mulighet for åpenhet og noe uavsluttet. Jeg anvender dialog som medkonstituerende i forståelsen av soniske installasjoner, samtidig bruker jeg dialogbegrepet som teoretisk redskap i forsøket på å finne en teoretisk tilnærming til kunstformen. En ny kunstform som soniske installasjoner står (fortsatt) overfor definisjonsutfordringer, hovedsakelig fordi eksisterende kunstteorier og terminologi ikke korresponderer med hva kunstformen faktisk gjør. Ufordringen blir derfor å foreslå en ny teori og en ny terminologi som er i tråd med soniske installasjoners aktive, interaktive og åpne premisser. Her har jeg anvendt Hege Charlotte Fabers arbeide med denne form for problematisk samtidskunst. Faber fokuserer på forholdet mellom digitale medier og kunstteori, hovedsakelig interaktiv kunst, og estetikkens anvendbarhet i denne type kunstverk. Interaktive kunstverk (soniske installasjoner) har gjerne et kommunikativt formål, med ønske om å gå i dialog med betrakter, ved å involvere betrakter aktivt, samtidig som betrakterens medskapende aktivitet skaper direkte dialog med kunstverkene. Faber betegner kunst som soniske installasjoner som dialogiske kunstverk; kunst som konstitueres gjennom sosial interaksjon og praksis. Dialog er ingen ny betrakterestetikk, men en ny teori om en dialogisk estetikk. Den uavsluttede, åpne og grenseløse dialogen blir den nye kunstteorien, hvor individbaserte resepsjonsteorier erstattes med et dialogisk paradigme.
Min hensikt med denne hovedoppgaven har vært å dekke behovet for en drøftelse av soniske installasjoner på en musikkfaglig arena, musikkvitenskapen. Musikere og komponister benytter seg i dag av denne kunstformen i sitt uttrykk, og må derfor være med på å erkjenne soniske installasjoners tverrfaglige tilhørighet. | nor |