Jazzundervisning. Kjennetegn ved instrumentalundervisningen til en anerkjent jazzpedagoge, sett i lys av mesterlære.

Abstract

Sammendrag av masteroppgave i musikkpedagogikk ved Institutt for Musikk og Teater, Universitet i Oslo, august 2004.

”Jazzundervisning. Kjennetegn ved instrumentalundervisningen til en anerkjent jazzpedagog, sett i lys av mesterlære.” av Irene Tobiassen.

Jeg har i min masteroppgave valgt å fokusere på et emne som ikke i stor grad er blitt belyst tidligere, nemlig musikkpedagogikk, nærmere bestemt instrumentalundervisning, tilknyttet genren jazz. Mitt mål har ikke vært å si noe generelt om dette emnet, men å knytte det til måten én bestemt jazzpedagog underviser på. Jeg har dessuten valgt å la mesterlære danne oppgavens teoretiske fundament og utgangspunkt. Dette fordi mesterlære er en lære – og undervisningsform som både har lange tradisjoner, men som også har fått fornyet interesse. Med utgangspunkt i dette fikk masteroppgaven følgende problemstilling:

Hva kjennetegner instrumentalundervisningen til en anerkjent jazzpedagog, sett i lys av mesterlære og med utgangspunkt i undervisning?

Masteroppgaven har 5 kapitler: 1. Innledning. 2. Vitenskapstradisjon og metodiske overveielser. 3. Teoretisk perspektiv. Her presenteres mesterlære og ulike utgaver av dette. Oppgavens teoretiske perspektiv avgrenses. 4. Resultatutvikling og tolkning i lys av mesterlære. I hoveddelen presenteres først de tilfeller der jazzpedagogen anvender personsentrert mesterlære i sin undervisning, nemlig når hans egen utøvelse, hans egen tilnærming til håndverk og standardrepertoar og hans holdninger (å sette kunsten foran alt og betrakte musikk som et akustisk fenomen) danner utgangspunkt for undervisning. Deretter presenteres de tilfeller der jazzpedagogen anvender desentrert mesterlære, dvs. at han henviser til andre faktorer enn seg selv som utgangspunkt for undervisning, nemlig elevens individualitet, samspill, generell livserfaring, yrkeserfaring, sentrale artefakter (plater, kompinstrument) og den enkelte situasjon. Til slutt drøftes det hvorvidt mesterlæren i jazzpedagogens undervisning kan være konserverende, hva som karakteriserer lærerrollen, og hvordan forholdet er mellom verbale og non – verbale formidlingsmåter. Konklusjonen på disse drøftingsspørsmålene er at jazzpedagogen ikke ønsker å ha en konserverende virkning på elevenes personlige uttrykk (men når det personlige uttrykk ikke står i sentrum, kan undervisningen være konserverende), at lærerrollen har mange ulike sider og ikke kan betegnes som autoritær, og at både verbale og non – verbale formidlingsmåter anvendes. 5. Konklusjon.