Abstract
Oppgaven vil utgjøre første ledd i en omfattende "psykodynamisk" redegjøring for musikkens virkning og virkemåte. I dette tilfellet vektlegges det analytiske mer enn det filosofiske, selv om de mest sentrale ontologiske og epistemologiske problemstillinger drøftes i kapittel 1 og 2. Her knyttes bl.a. an til William James teorier om "intellektuelle følelser" og bevistheten om selvet i tankestrømmen, konstituert i og med sansningen av hva som ofte omtales som følelsenes uttrykk. Lignende erkjennelser finner vi hos moderne neurobiologer som Antonio Damasio og hos Schopenhauer og Hegel. Hegel omtaler f.eks. vokale følelsesuttrykk som "selv-produksjon og objektivering av sjelen som sjel".
Når det gjelder musikkens tidsaspekt poengteres at vi har å gjøre med menneskelig adferd, med de kognitive entiteter som utgjør og organiserer dette feltet (på en måte som - bl.a. på grunn av bevisthetens additive og irreversible karrakter - skiller seg fundamentalt fra romlige prinsipper). Disse konkretiseres i Kapittel 3, med utgangspunkt i Charles Rosens "The Classical Style". De formalistiske rester i Rosens redegjørelse bringes frem i lyset og kritiseres, en rent psykologisk og retoriskk forståelsesramme utvikles, og musikken forklares som en type abstrakte dialektiske argumentasjonsprosesser, drevet til bristepunktet hos Beethoven.
I kapittel 4 beskrives en slik prosess i detalj. Blant annet integreres Alfred Brendels ide om "foreshortening" som "den drivende kraft" i Beethovens sonater i en mer omfattende kartlegging av retorisk intensiverende faktorer. Generelt søkes det å formidle en entusiasme for musikken og for det ekstatiske i Beethovens klaversonate opus 54 i særdeleshet.