| dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg seg utvalgte stykker fra Weberns produksjon i årene 1909-14, belyst fra et musikkestetisk synsvinkel. Særlig vekt blir lagt på forholdet mellom musikk
og natur i Weberns musikk. I den sammenheng vil også det jeg mener er neglisjerte sider ved musikken bli trukket frem, og da særlig klang/ instrumentasjon og temporalitet, hvordan Weberns musikk utgjør en særegen, fortettet form for tids-kunst.
I kapittel 1 tar jeg for meg Webernresepsjonen, hvordan Webern musikk har blitt behandlet i kommentarlitteraturen fra hans egen tid og frem til idag. Webernresepsjonen lar seg naturlig inndele i tre faser der hovedvekten vil bli lagt på den andre fasen, etterkrigsgenerasjonens eller "Darmstadt-skolens" perspektiv på Webern, fordi dette fortsatt utgjør et slags paradigme i Webernlitteraturen. Kapittel 1 munner ut i en oppsummerende kritikk av visse hovedtrekk i litteraturen der særlig temporaliteten eller måten vi erfarer musikken i tid kommer i fokus. I denne sammenheng benytter jeg med av Henri Bergsons tidsfilosofi for å antyde en annen måte å tilnærme seg Weberns musikk på. I kapittel 2 lanserer jeg så det som kan sies å være oppgavens teoretiske hovedanliggende, å belyse forholdet mellom musikk og natur i Weberns musikk. Kapittelet tar for seg tre forskjellige teoretiske tilnærminger til denne tematikken, hvorav to av dem relaterer seg direkte til Weberns musikk, den tredje T.W. Adornos musikkfilosofi belyser tematikken fra et mer generelt musikkfilosofisk perspektiv. Som det vil gå frem av kapittelet, er begrepet natur på ingen måte noen entydig størrelse, det kan dreie seg om alt fra naturens vekstprosesser som modell for musikken (Webern) til spørsmålet om et tangeringspunkt mellom estetisk naturerfaring og erfaringen av det autonome kunstverk (Adorno). Kapittel 3, det mest omfangsrike kapittelet, består av konkrete lesninger av Webernstykker i lys av den skisserte tematikken. Kapittelet er delt inn i 3 underavdelinger: Varselets figurer, Tilblivelsesmusikk og Wie ein Hauch. Varselets figurer tar for seg hvordan Weberns atonale pianissimo-musikk kan leses som en paradoksal videreføring av den romantiske musikkestetikken knyttet til begrepet om det sublime. Særlig viktig her her forbindelseslinjene mellom Webern og Mahler. Kapittelet vier mye oppmerksomhet til et orkesterstykke, det fjerde av Sechs Stücke für Orchester op.6, som jeg leser som et overgangsstykke mellom romanstikken og Webern. Tilblivelsesmusikk tar for seg hvordan Weberns musikk på en særegen måte beveger seg fra det formløse til en form og tilbake igjen i løpet av et stykke. Wie ein Hauch konsentrerer seg om en lite påaktet orkesterlied, O sanftes Glühn der Berge, som på mange måter oppsummerer og tydeliggjør vesentlige trekk ved Weberns musikk fra denne perioden. | nor |