Individ og tradisjon : Om forholdet mellom musikalsk uttrykk og ideologi i norsk vokal folkemusikk

Abstract

Oppgaven tar sikte på å drøfte hvordan enkelte holdninger og forestillinger kan bidra til å forme et musikalsk uttrykk.

Utgangspunkt for empirien var tre utøvere av vokal folkemusikk: Sinikka Langeland, Marit Mattisgard og Arve Moen Bergset. I første omgang analyserte jeg et musikalsk materiale informantene har tilegnet seg gjennom noter. Formålet var å sammenligne notenedskrifter og framføringer for å observere hvilke endringer som var skjedd på veien til klingende utgave. Disse analysene tok for seg variablene tonalitet, melodikk, puls/rytmikk og ornamentikk. I neste omgang analyserte jeg intervjuer med informantene for å se hvordan de argumenterte for å gjøre disse endringene.

De musikalske analysene viste varierende grad av avvik fra notenedtegnelsene både når det gjaldt tonalitet, melodikk, puls/rytmikk og ornamentikk.

Begrunnelsene informantene brukte for å forklare endringene kan sies å være todelt. På en side finner vi begrunnelser knyttet til tradisjonen. Endringer mot for eksempel såkalt skjev tonalitet eller melodisk variasjon blir tilstrebet fordi de anses å være viktige sider ved et tradisjonelt uttrykk. På en annen side tillegges kunstneriske og estetiske sider ved uttrykket stor verdi. Dessuten er informantene opptatt av å tilrettelegge konsepter for bestemte målgrupper.

Vi kan sånn sett si at utøverne er orientert i to retninger: 1) Mot fortiden, representert av forståelsen for tradisjonen, det som knytter uttrykket bakover i tid og skaper historisk kontinuitet. Forståelsen for tradisjonen skapes gjennom summen av mange inntrykk og representerer således det kollektive. 2) Mot nåtiden, representert ved moderne tankegang gjennom profesjonalisering og idéen om det personlige, kunstneriske uttrykket, samt behovet for å tilfredsstille moderne rammebetingelser. Dette representerer mer individuelle hensyn.