Keplers konsonansteori : Musikalske intervaller i spennet mellom psykoakustisk dissonans og urharmoni

Abstract

At Johannes Keplers (1571-1630) forfatterskap er forankret i en kombinasjon av på den ene siden en gryende, mekanistisk, naturvitenskapelig virkelighetsoppfattelse, og på den andre siden et tradisjonelt, matematisk-harmonikalt, pythagoreisk-platonsk virkelighetssyn, har det blant Kepler-forskere lenge vært bred enighet om. Hovedoppgaven er en studie i Keplers harmonitenkning, altså i den idehistorisk sett tradisjonelle komponenten i Keplers tenkning. Spesiell oppmerksomhet er viet Keplers harmonibegrep i hovedverket Harmonices Mundi (1619). Keplers harmonibegrep presenteres i litteraturen vanligvis som musisk-matematisk, eller mer spesifikt som geometrisk-akustisk. I hovedoppgaven blir det argumentert for og vist, at denne vanligste tolkning av Keplers harmonibegrep utelater viktige epistemologiske og metafysiske sider ved Keplers harmonitenkning. Drøftelser av harmonibegrepet i Harmonices Mundi i relasjon til nous-begrepet hos Platon og begrepet harmonia hos pythagoreerne underbygger dette. I tillegg blir det vist (på et epistemologisk nivå svarende til det som er paradigmatisk eksemplifisert gjennom allmenn naturvitenskap) at utgangspunktet for Keplers harmonitenkning: tesen om at det eksisterer en sammenheng mellom intervallopplevelser og euklidsk geometri, er i overensstemmelse med psykoakustiske og geometriske sannheter.