Symfoni nr. 4 og 5 av Jean Sibelius : en komparativ analyse av orkestreringens utforming

Abstract

Denne masteroppgaven tar for seg orkestreringen i den finske komponisten Jean Sibelius’ (1865-1957) fjerde og femte symfoni. Teksten har to hovedformål: For det første vil jeg legge frem en analytisk tilnærming til det komplekse fenomenet orkestrering. For det andre er målet å vise denne analytiske tilnærmingen anvendt på de to nevnte symfoniene av Sibelius, og slik belyse orkestreringens utforming i disse verkene.

Orkestreringsanalyse har tradisjonelt vært ignorert i musikkvitenskapen, hvis analytiske hovedanliggende snarere har vært melodiske og harmoniske aspekter ved musikken, i tillegg til ulike innfallsvinkler på musikkens formale oppbygging. Det er liten tvil om at orkestreringens utforming er av avgjørende betydning for at et stykke klingende musikk låter slik det gjør. Ved å analysere dimensjoner som klangfarge, tekstur og harmonikk ønsker jeg derfor å sette fokus på orkestrering i en musikkanalytisk sammenheng.

Symfoni nr. 4 og 5 kan sies å representere de ekstreme ytterpunktene i Sibelius' symfoniske produksjon, hva angår musikalsk karakter. Den musikalske karakteren i fjerde symfoni (1911) kan best beskrives som mørk, sorgfull og konfliktfylt, og det hele ender i oppgitt resignasjon. Tonespråket er dissonant, og mye av det melodiske og harmoniske materialet kretser rundt tritonus-intervallet. Som en diametral motsetning til dette, er femte symfoni (1919) utadvendt, heroisk og triumferende. Beskrivelser av denne symfonien har, i tillegg til assosiasjoner til pastoralitet og naturidyll, en tendens til å henvise til enorme størrelser av kosmiske proporsjoner. At symfoniene oppfattes som så forskjellige, gjør en sammenligning av orkestreringens utforming i de to verkene spesielt interessant.