Abstract
Sammendrag
Denne oppgaven tar for seg tonerekker generert med kaotiske systemer og forsøker å belyse disse tonerekkene ved hjelp av musikkpsykologi. Systemene som benyttes kan generere geometriske strukturer med et antall dimensjoner som bare unntaksvis vil være et heltall. Slike strukturer kalles fraktaler, derfor omtales tonerekkene som tonefraktaler.
Kaosforskningen har vist at deterministiske prosesser i naturen ikke nødvendigvis er forutsigbare prosesser. Kognisjonsforskningen har vist at mange mentale prosesser vi tar for gitt og utfører automatisk, på et ubevisst nivå er forbløffende komplekse. Oppgaven tar dermed utgangspunkt i to forskningsfelt som har hatt vidtfavnende betydning for hvordan vi oppfatter verden og oss selv.
Oppgavens formål er todelt i det den forsøker å belyse både tonefraktaler og musikkpsykologiske resultater. Utgangspunktet er en hypotese om
lytteropplevelsen av de tonefraktalene som medfølgende Max/MSP-programmer kan generere. (Programmene kan være et godt utgangspunkt for lesere som selv vil eksperimentere med kaos og musikk).
Kapittel 1 beskriver hypotesen og gir generell informasjon knyttet til kaos og tonefraktaler. Oppgaven er et dialektisk prosjekt slik at prosessen med å benytte musikkpsykologiske resultater til å underbygge hypotesen i sin tur brukes til å belyse resultatenes muligheter og begrensninger som grunnlag for forklaringsmodeller av lytteropplevelsen.
Kapittel 2 går inn på hvordan en slik dialektisk belysning av både tonefraktaler og musikkpsykologi skal realiseres. Kapittel 3 forklarer hvordan kaos i denne undersøkelsen benyttes til å generere tonefraktaler. De tre første kapitlene kan regnes som første del av oppgaven og danner grunnlaget for resultatutviklingen i etterfølgende kapitler.
Kapitlene 4-8 drøfter ulike aspekter ved lytteropplevelsen av tonefraktaler. Dette kan sees som oppgavens andre del der forbindelser mellom fraktalenes musikalske overflate og lytteropplevelsen blir forsøkt klargjort. Her reises også en rekke spørsmål knyttet til forskjellige musikkpsykologiske resultaters eksperimentelle forutsetninger og gyldighetsområde.
Kapittel 9 er oppgavens tredje og avsluttende del. Her påpekes mulige konsekvenser av tidligere kapitlers resultater. Blant annet skisseres ulike eksperimenter som kan utdype de musikkpsykologiske resultatene som har vært anvendt. Det gis forslag til enkelte generelle retningslinjer for hvordan musikkvitenskapen kan utvinne kunnskap om musikalsk kognisjon. Kapittelet kommer også inn på i hvilken grad undersøkelsen hypotese har blitt godtgjort, og forsøker avslutningsvis å si noe generelt om tonefraktaler i algoritmisk komposisjon.