Abstract
Denne oppgava tar for seg klagesaker fra Midt-Norge som gjelder skrivemåten av bruksnavn. Regler for skrivemåten av stedsnavn fins i lov 18. mai 1990 nr. 11 om stadnamn. Skrivemåten av bruksnavn som språklig og geografisk faller sammen med et nedarva stedsnavn fastsettes av Statens kartverk. Vedtak om skrivemåten av stedsnavn kan påklages, og behandles av ei egen klagenemnd for stedsnavnsaker.
Formålet med oppgava var å kartlegge hvilke språklige normeringsproblem disse sakene reiser, hvordan Klagenemnda for stedsnavnsaker har vurdert disse og hva som eventuelt er felles for de sakene der klagenemnda har kommet til et annet resultat enn vedtaksorganet. Jeg har også sett nærmere på klagernes argumentasjon i disse sakene og drøfta noen sentrale prinsipp og holdninger som er aktualisert i diskusjonen om hvem som skal ha rett til å bestemme over skrivemåten av bruks- og gårdsnavn.
Sortert etter språklige normeringsproblem som sakene reiser har jeg sortert dem i tre hovedkategorier: 1) saker som gjelder skrivemåten av allment kjente ord og navneledd, 2) saker knytta til de språklige spesialreglene i forskriftene og 3) saker som gjelder skrivemåten av usikre, utdødde eller unormerte navneledd. Mens klagerne bare har fått medhold i noen få saker i kategori 1, har klagenemnda kommet til et annet resultat enn Kartverket i 17,3 % av tilfellene i kategori 2 og i over 25 % av tilfellene i kategori 3. En sannsynlig forklaring på hvorfor omgjøringsprosenten fordeler seg såpass ujevnt på de tre hovedkategoriene, er at de ulike normeringsproblema i større eller mindre grad bygger på lovanvenderens skjønn. Klagerne derimot, opplever den skrivemåten de selv ønsker som det egentlige navnet, og ikke som ei sammensetning av navneledd som reiser ett eller flere normeringsproblem. De setter likhetstegn mellom navnet i seg sjøl og skrivemåten av det, og grunngir klagene først og fremst med den psykologiske og sosiale funksjonen som skrivemåten av stedsnavnet har for dem.