Abstract
Oppgaven presenterer og drøfter et innsamlet stedsnavnmateriale på 761 navn fra tidligere Rønneldfjerdingen skolekrets i tidligere Skjeberg kommune i Østfold. Oppgaven forsøker å si noe om hvordan stedsnavn dannes ved å ordne navnene i grupper etter mønster av Kurt Zilliacus’ typeinndeling av navn etter semantisk funksjon.
De tre gruppene av basisnavn utgjør 63 prosent av materialet, langt over halvparten av navnene. Det dreier seg om egosentriske basisnavn som løkka og skauen (18 prosent), ordinære toleddete basisnavn som Fjøsløkka og Tømmerveien (37 prosent) og assosiative basisnavn som Bikkjeskinnet og Langen (8 prosent). Navngiver har sett lokaliteten, navngitt den ved å bruke et appellativ i språket som betegner lokaliteten, og når det har vært nødvendig for å skille samme type lokaliteter fra hverandre, gitt navnene et bestemmelsesledd i tillegg. Stedsnavn er først og fremst nøkterne beskrivelser av synlige natur- og kulturforhold ved lokaliteten.
Navn som er dannet ved hjelp av eksisterende stedsnavn, utgjør 30 prosent av materialet. Det dreier seg om konnekterende navn som Oremojordet av gårdsnavnet Oremo knyttet sammen med appellativet jorde og Syverstadlia av gårdsnavnet Syverstad knyttet sammen med appellativet li (22 prosent) og metonymisk overflyttede navn som Bekken for et småbruk i stedet for en bekk og Badstua for et jorde i stedet for en badstu (8 prosent).
Navn som er dannet ved at eksisterende navn gis et skillende eller avgrensende bestemmelsesledd utgjør den siste gruppen på sju prosent av materialet. Det er navn som enten er tillagt et skillende bestemmelsesledd som store og lille om forskjellige lokaliteter (fire prosent) eller et avgrensende bestemmelsesledd som nordre og søndre om deler av samme lokalitet, for eksempel et gårdsbruk (tre prosent). Bare ett navn får et forklarende hovedledd i tillegg til det opprinnelige. Det er Leiråsfjellet, et navn som virker unødvendig tungvint. At slike navn nesten ikke finnes, viser hvor rasjonelt systemet er.