| dc.description.abstract | I denne masteroppgaven har jeg spurt: I hvilken grad er norsk bestemthet vanskelig for voksne innlærere av norsk som andrespråk? Hvilke avvik er det? Er adjektivmorfologien vanskeligere å tilegne seg enn substantivmorfologien? Og nærmer bruken av bestemthet seg målspråksnormen over tid? For å få svar på disse spørsmålene har jeg sett på innlæreres bruk av og formene for norsk bestemthet i lys av rådende teorier om hva som kan være vanskelig for innlærere av et nytt språk og reglene for bestemthet i norsk.
Bestemthet realiseres annerledes i norsk enn i mange språk. Det er få språk, bortsett fra germanske og romanske, som uttrykker bestemthet som grammatisk kategori knyttet til substantivet. Bestemthetsbøyning av adjektiv er svært sjelden, og fraser med tre ganger bestemt form etter hverandre er ukjent i de aller fleste språk. Ut fra markerthetsteorier anses sjeldne språktrekk som markerte og markerte trekk som vanskeligere å lære enn umarkerte. Både Lund (1997) og Hatch (1983) har forsket på hva som er vanskelig for innlærere av et nytt språk. Lund hevder at språktrekk med en klar semantisk pragmatisk funksjon er lettere å tilegne seg enn de uten. Hatch hevder bundne morfemer er vanskeligere å lære enn frie. Bestemthetsaffiksene kan ofte oppfattes som redundante fordi den informasjonen de bærer, går fram av konteksten. Dette kan være en grunn til at de er vanskelige å tilegne seg. I oppgaven har jeg undersøkt bruk av bestemthetskategorien i den skriftlige produksjonen til ni informanter, som alle deltok på et kurs i kommunal voksenopplæring. Funnene har jeg sett i lys av reglene for bestemthet i norsk og de nevnte teoriene.
Informantene besto av en gruppe innlærere fra Russland, Tsjetsjenia, Filippinene og Kina. De ble testet med stil og utfyllingsoppgave på to tidspunkter. Resultatet av analysen, et avvik i bruk av kategorien bestemthet på 10 %, tyder på at norsk bestemthet ikke er særlig vanskelig for informantene. Avvikene er over- og underproduksjoner av bestemt form, med en liten overvekt av underproduksjoner. Formene for bestemthet ser imidlertid ut til å skape større problemer, og her er avviket i stilene 20,5 %. Det er særlig i utbygde fraser at avvik opptrer. Men en del fraser er også overraskende i samsvar med målspråksnormen. Jeg stiller spørsmål om helfraseinnlæring kan være årsaken. Hvis det er slik, gir disse frasene et bedre bilde av informantenes mestringsgrad enn den virkelig er. I utfyllingsoppgavene er avviket lavere, både i bruk av og formene for bestemthet. Jeg antar at forskjellen i avvik mellom oppgavetypene har å gjøre med en ”oppgaveeffekt” (Tarone 1988): I utfyllingsoppgavene kan informantene konsentrere seg om å velge riktig bestemt eller ubestemt form av utfyllingsordene, mens de med stilene utfører en langt mer kompleks oppgave. Her skal de først og fremst produsere et innhold, kommunisert gjennom setninger med norsk ordstilling og blant annet riktig bruk av og riktige former for bestemthet.
Stilene peker i retning av flere avvik knyttet til adjektivmorfologien enn til substantivmorfologien. Det er i tråd med Lunds teori om at adjektivmorfologien er vanskeligere å tilegne seg enn substantivmorfologien, og hun hevder årsaken er adjektivmorfologiens manglende semantisk pragmatiske funksjon. Det er imidlertid særlig adjektivets bestemte artikkel som skaper problemer for mine informanter, og nesten alle avvikene består av at artikkelen mangler. Hatch hevder at frie morfemer er lettere å tilegne seg enn bundne. For norsk bestemthet skulle det innebære nettopp at adjektivets bestemte artikkel, et fritt morfem, er lettere å tilegne seg enn de bundne bestemthetsmorfemene for både substantiv og adjektiv. Mine funn peker ikke den retning.
Nærmer bruken av bestemthet seg målspråksnormen over tid? Svaret er sammensatt. For bruk av bestemthet er avviket helhetlig litt høyere både for stilene og utfyllingsoppgavene på det andre oppgavetidspunktet, mens avviket for formene av bestemthet helhetlig går noe ned for begge oppgavetyper. Det er imidlertid stor variasjon mellom informantene. Fem av dem har økende prosentvis avvik i bruk av bestemthet i stilene, og fire har lavere. Fem har ingen slike avvik i utfyllingsoppgavene, mens fire har det, èn har en økning, og èn har nedgang. Fem informanter har en nedgang i formavvikene i stilene, mens tre har en økning og èn har samme andel i utfyllingsoppgave 1 og 2. Fem informanter har ingen formavvik i utfyllingsoppgavene, èn flere, èn færre og to informanter har bare èn utfyllingsoppgave. Det ser altså ut til at bruken av kategorien bestemthet over tid ikke nærmer seg målspråksnormen, mens formene for bestemthet ser ut til å gjøre det.
Selv om denne undersøkelsen gjelder bestemthet i norsk, behandler jeg også avvik i ubestemt form flertall og i valget mellom entall og flertall. Bakgrunnen er at jeg under registreringen fant flere slike avvik. Også her finner jeg at avviket er høyere for adjektivene enn for substantivene. Igjen peker funnene i retning av Lunds hypotese om at pluralismorfemene er lettere å funksjonstilskrive til substantiv enn til adjektiv.
Avslutningsvis presenterer jeg noen tanker om hva man som lærer kan gjøre for å lette innlæringen av bestemthetskategorien. | nor |