| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar for seg punkterte runer i runeinnskrifter fra middelalderen. Det er en tilsynelatende mangel på konsekvens av gjennomføring av punktering som har vært mitt utgangspunkt for arbeidet, og hensikten med oppgaven har først og fremst vært å redegjøre for grafofonologiske og fonografematiske tendenser vedrørende de punkterte runene <g>, <d> og <p> for å kunne si noe om i hvor stor grad punktering ble gjennomført.
Gjennomgangen viste at de ulike fonemene i ulik grad blir markert med punktering, /g/ med 68 %, /d/ med 61 % og /p/ med 57 %. I innskriftene på norrønt viste det seg at [γ] i noe større grad ble markert med <g>, i ca 69 %, mens [g] ble representert av <g> i ca 64 %. Det fonemet som oftest veksler mellom å bli representert av både punktering og ikke-punktering i samme innskrift, er /g/. I omkring en fjerdedel av innskriftene blir /g/ markert både med <g> og <k>. Jeg kan ikke se at vekslingen mellom <g> og <k> er gjort i den hensikt å fremheve den allofoniske vekslingen [g] [γ]. Fonemene /d/ og /p/ er i høy grad markert konsekvent med punktering eller ikke-punktering i samme innskrift (ca 90 %).
Når det gjelder konsekvens i gjennomføring av punktering i innskriftene som helhet, er punktering gjennomført fullt ut i ca 50 % av innskriftene og ca 20 % mangler helt punkteringer. Selv om punktering ikke ble gjennomført som system, er det individer som tilsynelatende utfører punktering konsekvent. De resterende 30 % av innskriftene oppviser en veksling mellom punktering og ikke-punktering. Det er stor variasjon i de ulike innskriftene med tanke på hvilke fonem som blir markert med punktering eller ikke-punktering. Jeg har ikke klart å se noe system bak, men vil likevel ikke utelukke at det har vært det. Svante Lagmans tese om at de lydene som artikulatorisk lå lengst borte fra den motsvarende ikke-punkterte runes primærverdi, blir markert mest frekvent med punktering, ser ut til å ha mindre gyldighet i det norske materialet.
De punkterte runene som tradisjonelt ofte har blitt karakterisert som feilpunkteringer , er vurdert. En del av tilfellene er etter min mening trolig et resultat av en bevisst handling hos runeristeren. Noen ganger skyldes det trolig at risteren har vært påvirket av hvordan han uttalte ordene. Bruken av <p> for <b> forekommer hyppigere enn <g> for <k> og <d> for <t>, og dette kan skyldes at runeristeren har overført hovedregelen for punktering til også å gjelde dette grafemet. Muligens er det noen få eksempler på at feilpunktering skyldes et ønske om å gjengi de latinske bokstavene q og x. Samtidig ser det ut som om enkelte tilfeller av de punkterte runene kan karakteriseres som feilristinger / feilpunkteringer .
Til slutt blir det redegjort for geografiske, språklige og sjangermessige variasjoner. Der kommer det fram at i innskriftene fra bygrunnen i Trondheim ser det ut som om enkelte av de punkterte runene tas i bruk senere enn enkelte andre områder av landet. Ved sammenligning av graden av gjennomføring av punktering i innskriftene på norrønt kontra de på latin, viste det seg at innskriftene på latin hadde en høyere grad av gjennomføring av punktering. Jeg antydet at dette kanskje kan ses i sammenheng med at de latinspråklige innskriftene er ristet av latinspråkkyndige, og at disse runeristerne er mer regelbundne. Det var også ulikheter i gjennomføring av punktering i ulike sjangre. Eventuelle forklaringer på dette ble antydet, men en mer omfattende gjennomgang må til for å kunne si noe mer presist. Det ser ut at de sjangrene som kan knyttes til litterater, har en høyere grad av gjennomføring av punktering. | nor |